Meny

Velfortjent opptur

Velfortjent opptur

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Louie & The Lovers var nært gjennombruddet sa det plutselig stopp, forteller Øyvind Pharo i Blues Groove.

Det er kanskje et tegn på at rocken er blitt voksen at mange artister viser at det aldri er for sent å bli oppdaget, og at mange får sjansen på nytt i høy alder. Et av plateselskapene som bidrar til dette er det tyske gjenutgivelsesselskapet Bear Family. Noe Californieren Louis Ortega (59) har nytt godt av denne høsten.

Bøtter med uflaks

I 1970 ledet Ortega countryrock-bandet Louie & the Lovers som utga albumet «Rise» på Columbia-selskapet Epic, produsert av Texas-legenden Doug Sahm som også oppdaget bandet. Albumet ble rost opp i skyene av Ed Ward i Rolling Stone, men albumet solgte ikke noe og midt under innspillingen av det neste album mistet bandet kontrakten med Columbia.

Et par år etter fikk de sjansen til å spille inn plate på Atlantic Records hvor Doug Sahm var venn av visepresident Jerry Wexler, men med omorganiseringer på Atlantic forsvant både Jerry Wexler og Doug Sahm til Warner, og albumet Louie & the Lovers spilte inn kom aldri ut.

Eventyret for Louie & the Lovers var over, men Louie Ortega kom tilbake igjen både som medlem av Doug Sahms deltidsband Sir Douglas Quintet på 1980-tallet og countrysupergruppa The Texas Tornados på 90-tallet.

Etter at både Doug Sahm og Freddy Fender døde, fikk Louie Ortega færre muligheter til å vise seg fram, men nå har både Sir Douglas Quintet og The Texas Tornados begynt å røre på seg igjen som tributtband til de avdøde legendene. Dessuten har Sir Douglas Quintets samleplate «The Scandinavian Years» solgt til gull i Norge, og SDQ skulle i den anledning ha besøkt landet på sensommeren. Men turneen ble avlyst på grunn av organisten Augie Meyers’ helsetilstand.

Men Louie Ortega fikk full uttelling da Bear Family slapp den praktfulle CDen Louie & the Lovers, «The Complete Recordings», med både «Rise»-albumet og det uutgitte Atlantic-albumet pluss bonusspor.

Det er grunn til å minne om at det også var nyutgivelsen til Bear Family som for et par år siden førte til at countrysoulens kulthelt og store låtskriver Jim Ford endelig fikk sitt gjennombrudd med albumet «Harlan County» som han spilte inn i 1969. Bear Family fylte på med singleutgivelser og uutgitte kutt og kalte sin utgivelse for «The Sounds of Our Time».

Mannen fra Salinas

Louie Ortega har mye ugjort. En septemberkveld ringer jeg ham hjemme i Salinas, Monterey County på Stillehavskysten.

- Jeg har det flott, spiller masse i California. Jeg har nettopp vært i Lincoln Center i New York, med det gjenforente Texas Tornados. Vi har fått flere andre spilledatoer, og vi kommer til å gjøre mer med bandet.

Det tar som kjent på å være rockemusiker. Augie Meyers, som har vært organist i både Sir Douglas Quintet og The Texas Tornados, var også vokalist i de originale Tornados sammen med Flaco Jimenez. Doug Sahm og Freddy Fender. Det er bare han og Flaco igjen av de originale frontpersonene.

- Vi måtte utsette turen til Sir Douglas Quintet. Augie fikk nyresvikt og han måtte gå til dialyse. Han trodde først at det var noe med hjertet, så viste det seg at det var nyrene. Han er bedre nå, derfor kunne han være med Texas Tornados til New York, men Europa ble for lang tur i denne omgangen. Han fikk med seg et bærbart dialysesett. Det kan være han kommer til Europa når han får vent seg til dette.

-Hvem er det som er erstatningen for Doug Sahm i Texas Tornados da?

- Det fins ingen erstatning for Doug, ingen kan fylle hans sko. Men noen må gjøre jobben, og da er det Shawn Sahm som må trå til, og det gjør han så det holder. Du ser og hører at han er sin fars sønn, han har litt av klangen til Doug i stemmen, og han har også noe som gjør ham litt annerledes. Flaco og Augie Meyers vil ha meg mer på vokalen og de vil at jeg skal gjøre noen Louie & the Lovers-sanger, deriblant «Little Georgie Baker» og «I Know You Know». Vi har det fantastisk sammen som et tributtband for Doug Sahm og Freddy Fender.

Med SDQ i Norge på 80-tallet

Jeg minner Louie Ortega om alle turneene han gjorde med Sir Douglas Quintet i Norge på 80-tallet. «Meet Me In Stockholm» ble allemannseie og dansebandfavoritt. Og Doug fridde til nordmennene med «Train To Trondheim» og «No Way Like Norway». Svenskene fikk «Ballad of the Wasa».

- Jeg har mange minner fra turene, jeg feiret bursdagen min i Oslo to ganger. Jeg husker en gang vi dro til Trondheim – tror jeg det var – og bandbilen veltet i fjorden. Hadde det ikke vært for en kjetting og en liten hengelås så hadde utstyret gått til bunns av fjorden. Bilen ble liggende slik at utstyret var under vann i over ti timer. Da vi fikk berget utstyret hadde det lekket så mye diesel inn i vannet i bagasjerommet at tenorsaksofonen til Rocky Morales ble renset. Men da mistet saksofonen den møkkete funky tonen som Rocky satte sin ære i. Rocky var helt oppgitt.

Rocky Morales kom fra den hispaniske delen av San Antonio og tilhørte den eksklusive klubben av rhythm & blues-spillende saksofonister som staten Texas har fostret, fra Arnett Cobb og David Fathead Newman, til King Curtis og Clifford Scott. Scott komponerte standarden «Honky Tonk» og kom fra samme by som Rocky Morales og Doug Sahm: San Antonio. I Norge fikk Rocky Morales smake akevitt, og han gikk med glatte skosåler, forteller Louie Ortega.

- Vi skulle på en klubb å høre musikk. Det snødde og det var ingen drosjer. Så vi var nødt til å gå til fots tilbake til hotellet. Han gikk bestandig med Stacy Adams-sko med glatte såler uten mønster, så vi måtte skyve ham som en kjelke. Vi ba ham stå stille rett opp og ned og ikke flytte beina i det hele tatt. Vi var to mann som tok hver vår arm som han holdt stivt rett ut fra kroppen. Slik kom vi til hotellet. Vi hadde så utrolig mye moro i Norge på disse turneene.

En av yndlingshistoriene til Terje Engen og Harald Tømte som jobbet med Sir Douglas for Sonet records den gangen, handler om hva som skjedde dagen derpå. Da får Morales se snøvær for første gang. Den legendariske saksofonisten kommer gyngende ned i frokostsalen på Victoria hotell på Hamar i akevittens bakrus. Når han da får ser den norske vårens tette snødrev utenfor vinduet bryter han ut:
- I don’t believe it! God, fucked up the ozone!

Rio Salinas

Når jeg spør Louie om platen til Louie & The Lovers «The Complete Recordings» på Bear Family, nevner jeg for ham at Lennart Persson som skrev liner notes for dette albumet døde tidligere i år.

- Jeg kjente ham. Det var et stort tap at han ble borte. Du vet alt som står av liner notes på den platen stemmer. Alt er gjort så riktig. «Rise» ble gitt ut som enkelt-CD for noen år siden, men der var det en del feilopplysninger, og det var til og med noen spor som ikke var med oss. Bear Family har gjort en fantastisk jobb.

Hvis det ikke blir med kvintetten eller med Texas Tornados, kan Louie Ortega komme over med eget band. Han har fått blod på tann av Bear Family-utgivelsen.

- Jeg har skrevet mange nye låter, men bandet jeg har nå har så vidt begynt å øve sammen. Men vi skal ha en spilling på Halloween og vi har jobber i California. Nå dreier det seg om å føle seg fram, men jeg har musikerne.

Han lover at de flotte harmoniene som var varemerket til Louie & the Lovers er intakt. Jeg legger merke til at han ikke korrigerer meg når jeg sier at musikken er Tex-Mex, enda han er fra California og ikke Texas. Strengt tatt spiller han Cal-Tex, men stor forskjell er det ikke mellom den meksikansk-amerikanske grensemusikken i Texas og California.

Er det Louie Ortega & Band ?

- Nå kaller vi oss Rio Salinas. Det er der vi er fra, og Salinas er elva som renner gjennom byen. John Steinbeck bodde her og skrev «Cannery Row» og mange av de andre romanene sine her. Byen blir kalt verdens salatbolle, det er et rikt jordbruksområde.

Country-crooners

- Jeg ble født i San Luis, California, men jeg vokste opp i Salinas, så det er der jeg har mine dypeste røtter. I Salinas hørte jeg mye countrymusikk. Det var det foreldrene mine hørte på: Buck Owens, Faron Young, Lefty Frizell og alle country croonerne, Johnny Cash selvfølgelig. Og masse hispanisk musikk.

- Så kom 60-åra med den nye rocken, med The Beatles og The Beach Boys skulder ved skulder. Jeg likte The Beach Boys, men jeg gikk alltid for The Beatles, jeg likte soundet deres. Så ble jeg hektet på Ray Charles og rhythm & blues og det var da Doug fant meg. Han åpnet hele Texas og Louisiana-musikken for meg. Jeg var sytten år da vi traff hverandre.

- Jeg har min virkelige far, og så har jeg Doug, som var min musikalske far. Han var et geni. Han spilte alle mulige musikkgenrer og han behersket alle like godt! Han fikk aldri den anerkjennelsen han skulle hatt. Doug Sahm leverte alltid gode konserter. Han lærte meg så mye om å krysse musikalske grenser, sier Ortega.

Doug Sahm fortalte meg en gang at han anså Louie Ortega for å være den nye Ritchie Valens. Han elsket det klokkeklare soundet og de perlende melodiene til Louie Ortega, og at han skrev så fullkomne sanger.

- Vi hadde for det meste våre egne låter, og vi hadde vår egen groove når vi gjorde coverlåter. Han bare likte det vi gjorde. Da «Rise» kom ut på 70-tallet, fikk jeg aldri hørt så mye på platen og gjennom alle disse åra hadde jeg bare en kassett med Atlantic-innspillingene. Det er så fantastisk flott at Bear Family har gitt ut alt vi har gjort. Nå hører jeg alle sangene igjennom, jeg har latt meg senke ned i musikken for å nyte den. De har gjort en fantastisk remastring og jeg er blitt veldig inspirert til å begynne på nytt med musikken.

Låtskriveren

Glimtene teksten gir i «Driver Go Slow» er nærmest en morderballade om en straffedømt i en fangetransport som tenker tilbake på hva han har gjort.

- Men hans sorg er anger, sier Louie Ortega. - Han visste ikke hva han gjorde. Han drepte av sjalusi. Jeg var bare sytten da jeg skrev den, så jeg skjønner ikke hvordan disse ordene kom inn i hodet mitt. Noen ganger er det mine erfaringer som er sangene, men her var det noe jeg prøvde å sette meg inn i. Jeg har aldri vært i fengsel eller noe sånt. Jeg elsker låtskriving. Jeg er glad i ord.

En annen favorittlåt er en uptempo ballade som heter «Little Georgie Baker». Bear Family har endelig fått med den uutgitte Louie & the Lovers-versjonen. Da Ortega gjorde den med Sir Douglas Quintet på 80-tallet var det en av de beste nye låtene til kvintetten.

Men Lennart Persson skriver også at det er noen juveler på de to soloalbumene Ortega gjorde på 90-tallet og på eget plateselskap, «In My Heart» og «You And I». Som for eksempel at «Cross My Mind» fra sistnevnte er et romantisk mesterverk som Willie Nelson ville kunne gjøre til en stor hit, forteller jeg Ortega.

- Det hadde ikke vært meg i mot! Det betyr ikke noe for meg hvem som gjør låtene mine, bare den blir spilt inn og blir hørt. Hvis Willie kunne gjøre det hadde det vært flott. Jeg har aldri møtt ham. Jeg har vært rundt ham mange ganger, men aldri blitt introdusert.

Unslapp syrerocken i California

Men hva med Louie & the Lovers og californisk syrerock? De spilte faktisk inn en låt av det banebrytende eklektiske bandet Kaleidoscope fra Los Angeles med blant annet David Lindley som toneangivende medlem.

- Vi spilte inn «If the Night». Jeg elsket den sangen, og jeg likte bandet. Vi dro ofte til San Francisco og hørte mange av San Francisco-bandene på Winterland og Fillmore. Sir Douglas tilhørte jo den scenen på 60-tallet. Vi traff Doug Clifford og Stu Cook senere, men vi så aldri Creedence på den tiden.

- Alle sier at vi lignet så mye på dem, men vi hadde vel så mye countrymusikk i oss, veldig mye Johnny Cash. Vi likte den enkle rett-på-måten å spille, men vi kunne også bruke David Crosby-harmonier. Men vi var først og fremst landsens gutter fra Salinas Valley. Vi ble ikke så påvirket av den psykedeliske San Francisco-musikken selv om jeg likte å høre på den.

Countryrøttene og de hispaniske røttene var kanskje så sterke at de ikke lot seg påvirke så mye. Så da Doug Sahm introduserte dem for Jerry Wexler på Atlantic var Louie & the Lovers forløpere for Los Lobos. De var rootsrockere, Americana-band som bare Doug Sahm, Creedence og The Band representerte på den tiden.

Atlantic lot dem få spille inn i Criteria Studio i Miami. Der var det mest svart og blåøyd soul som ble spilt inn, innbefattet Derek & the Dominoes.

- Criteria var en fantastisk opplevelse. Jerry Wexler tok seg så godt av oss. Det var ikke hans skyld at albumet ikke ble sluppet.

Det må ha vært en uvirkelig opplevelse å ha vært så nært gjennombruddet og så bli overlatt til glemselen. Slik var det også med Jim Ford. Louie Ortega fortjener at Louie & the Lovers: «The Complete Recordings» åpner dørene på nytt.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus