Meny

PLATE: Sting: «If On A Winter’s Night» (Universal)

Ingen juletrefest

Ingen juletrefest

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sting er ingen solstråle. Derfor velger han seg vinteren i et uttrykk som spenner over fem århundre på sin nye plate.

(ABC Nyheter): Sting er ingen solstråle. Derfor velger han seg vinteren i et uttrykk som spenner over fem århundre på sin nye plate. Det er ingen link tilbake mellom Stings fortid som en av Englands fremste rockebassister i The Police til uttrykket der han vandrer alene i snølagte skoger sammen med sin hund. Like lite som den gang Deep Purple-gitarist Ritchie Blackmore gikk i gang med britiske folketradisjoner helt tilbake til renessansen på 1300-1400- tallet.

Personlig plate

Det er røttene som vekkes til live. En tilhørighet som ikke kjenner noen begrensninger i tid eller musikalsk sjanger. Noe som gjaller innenfra. Jeg tror ikke det er noen forskjell på inspirasjonens utgangspunkt mellom Sting på dette albumet og det mest tradisjonsrike vår egen Mari Boine har hentet frem fra sin bakgrunn som same. Men der Mari speiler samenes kultur og sterke binding til naturen, kommer Sting med en plate som speiler naturen sett fra kirkerommet i det gamle England.

Fordi vinteren er Stings favorittårstid er det ingen stor overraskelse at han velger seg en veldig personlig plate med dette tema. For «If On A Winter’s Night» er en vinterplate og en reise i stemningsfulle sanger som er mer nedpå knærne, mer hjerteskjærende i sin natur og melankoli, enn noe han har gjort tidligere.

Liksom kanadiske Loreena McKennitts «A Winter Garden» fra 1995 er dette noe så sjeldent som en ren vinterplate. En plate som fanger stemningene når naturen helt og holdent holder pusten. Om du som Sting vandrer tankefullt gjennom stille snølagte skoger, eller du sitter hjemme i dine egne tanker mens adventslysene brenner er dette musikk for nettopp det. Tankene. De indre følelsene. Årsregnskapet på godt og vondt. Det handler om trøst, sjelestyrke, en følelsesmessig blomstring som vi bruker julen for alt den er verdt til å mane frem.

Sjelens høytid

Sting har ikke villet at dette skulle bli noen juleplate, noe det heller ikke har selv om sanger som «Christmas At Sea» og «Lo’ How A Rose e’er Blooming» (Det hev ei rose utsprungen) forbindes med nettopp det. Det er vinteren som årstid Sting tar for seg her. Det er ingen juletrefest, og sånn sett passer stemningene her enda bedre en tidlig januarmorgen enn i lyset av juletreets forventning.

«If On A Winter’s Night» er en sterk og sjelfull opplevelse, selv om jeg måtte bruke tid for å komme under huden på plata. Du hører en annen Sting her. Litt som følelsen av Eric Claptons nedstemte blues på «The Hounds of Winter” eller Ane Bruns vibrerende folknerve på nydelige «Balulalow”.

På «Soul Cake», som har et trompet-parti nærmest revet ut av «Oh Come All Ya Faithful» bruker han den irske dansen, soulmusikken og en britisk julestemning i en høyst original miks. Møtet mellom gammel religiøst farget britisk sang og Østens rytmer på «There Is No Rose Of Such Virtue» bare understreker originaliteten og spennvidden.

Gamle tradisjoner fremstilles så tidløst at man får lyst til å høre det igjen og igjen. Enten det er klassisk sang på Henry Purcell/ John Drydens «Cold song», tonsettingen på Bachs «You Only Cross My Mind In Winter», eller måten norske og britiske folkemusikktradisjoner føres sammen på «The Snow It Melts the Soonest».

Etter å ha hørt Stings nye plate er jeg den første til å innrømme at vinteren trenger sin egen plate. For bak all snø og kulde er vinteren sjelens høytid.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus