Meny

Kjærlighet på felgen

At jenta liker samme låt som deg er ingen garanti for happy ending.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En realistisk romantisk komedie.

«500 days of Summer» begynte slik oppriktige kjærlighetsfilmer ofte gjør.

Manusforfatter Scott Neustadter falt for ei jente på jobb. Det endte ikke vel.

Dette er en romantisk komedie med ambisjoner om å korrigere en sjanger som er akterutseilt i desperate plott og virkelighetsfjerne antakelser om kjærlighet.

Romantiske komedier kan være en trøst for såre sjeler, men de kan også gjøre uopprettelig skade når naiv drømmende lykke møter den langt mer kyniske virkeligheten.

«Such a heavenly way to die»

«500 days of Summer» er ikke fortellingen om gutt som møter jente hvor rulleteksten beleilig nok begynner rett før evig lykke.

Zooey Deschanel som Summer.Zooey Deschanel som Summer.

Vi blir kjent med Tom Hansen (spilt av Joseph Gordon-Levitt). Han er en sympatisk, men noe ensom ung mann som jobber på et firma som lager gavekort. En dag dukker Summer opp, spilt av Zooey Deschanel, som nyansatt sekretær. Så en morgen står Tom i kontorheisen, og Summer smetter inn før dørene lukkes. Hun synger teksten til Morrisey-låten han har på høretelefonene, og forelskelsen tar et godt tak om strupen på Tom.

Uavhengig kjærlighet

Det er ikke helt nytt at filmskapere forsøker å lage kjærlighetskomedier som er realistiske. «500 days of Summer» tilhører en gruppe såkalte uavhengige romantiske komedier som gir seg ut for å være en sannere versjon av kjærlighetshistorien enn sin Hollywood -søster.

På 70-tallet var det muligens Woody Allen som oppfant sjangeren med «Annie Hall». Cameron Crowes «Say Anything» og Hal Hartleys «The unbelievable truth» regjerte på 80-90-tallet. Tidlig på 2000 tallet erobret John Cusack den med «High Fidelity». På midten av tiåret gjorde Zach Braff en variant i «Garden State» og i fjor fikk vi Jonathan Levines «The Wackness».

Klønete redigering

Ambisjonen er god. Som publikum trenger vi kanskje et videre perspektiv på hva kjærlighet kan være. Det som likevel er så skuffende er at «500 days of Summer» aldri helt klarer å levere. Dette skyldes stort sett klønete klipping, distraherende bruk av virkemidler og eksperimentering med filmmediet.

Filmen har en gjennomgående falsk tone i humor og fortellerform som skygger for en oppriktig historie, godt skuespill og vakker filming.

Et lite gjennombrudd

Til tross for dette har Zooey Deschanel og Joseph Gordon-Lewitt skapt et lite gjennombrudd for seg selv i denne filmen. Gjennom godt samspill får filmen en puls som gjør en engasjert i hva som skjer med hovedpersonene.

Navnet Zooey Deschanel er verdt å legge merke til. I rollen som den minst lidenskapelige i kjærlighetsforholdet forsvarer hun Summers situasjon empatisk og ærlig. Hun sørger for en viss balanse der sympatiskåla ellers ville falt ned hos Tom, som tross alt gir hele sitt hjerte og får det grundig smadret i denne filmen.

Litt befriende er det også at det denne gangen er jenta som ønsker selvstendighet, frihet og forpliktelsesløs kjærlighet. Det er en slags påminnelse om at det ikke er kjønnsbestemt hvem som spiller hvilken rolle i et kjærlighetsforhold.

«500 days of Summer» er en sjarmerende film. Det er gode muligheter for at du vil gå ut av kinosalen med en god sorgmunter følelse.

I sjangeren romantisk komedie er den likevel nesten like forglemmelig som de fleste andre.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus