«Det regner i Oslo» er et ode Oslo trygt kan trykke til sitt bryst.
Kunsten å elske en by
<pAnders Wyllers nye plate er like ekte som de gamle brolagte gatene i Oslo.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Skrevet som et ode til en regnfull sommer kommer Anders Wyller inn med den blåeste hyllesten til Oslo jeg kan huske å ha hørt. Her ligger regndråpene tungt både på vinduet og i sjela for August Strindbergs begavede oldebarn.
Anders Wyller sier han har hørt mye på Dennis Wilson, søskenene Wainwright, Solveig Slettahjell og spesielt Randy Newman foran sitt syvende album uten at det kommer så tydelig frem. Bare varmen i «Beach Boys-koringene» bærer bud om Wyllers inspirasjonskilder. Men med tekster på norsk for første gang siden han slapp et par album på Kirkelig Kulturverksted midt på 90-tallet, treffer han blink opptil flere ganger på «Det regner i Oslo».
Visesangen i bunn
Anders Wyller blander den moderne norske visesjangeren med noe som svinger med et større rytmisk hjerte. Visesangens r&b, eller kanskje mer bestemt det svinget irene har utviklet med basis i svart musikk. Jeg tenker for eksempel ofte på irske Paul Brady når jeg hører Wyllers musikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNår det er sagt; i bunnen ligger visesangeren Wyller med sine tankefulle tekster fra det virkelige livet i Oslo. Men fordi han er vokst opp med rock, soul og pop, er det ikke en kassegitar og stilistisk visesang ala Lillebjørn Nilsen som møter oss på hans nye album. Musikken til Wyller har nemlig langt mer til felles med Bjørn Eidsvåg, Anne Grete Preus og de Lillos.
Stolt over å bo i Oslo
«Det regner i Oslo» er et ode Oslo trygt kan trykke til sitt bryst. For dette er en plate som er like ekte som de gamle brolagte gatene i Oslo. Selv om plata er hverdagslig og personlig på et plan der det handler om egne relasjoner, handler mye av platen om stoltheten ved å bo i Oslo. Selv om det regner både utenfor og innenfor brystjakka.
Følelsen av et Oslo i regn, av det å sitte der på trammen i slett vær og leve gjennom fortid og nåtid, er sanselig og god. Musikken er ikke spektakulær, men melodiene har fine linjer og treffer en tidløs og ruslende kvalitet som kanskje er mer karakteristisk for en regnfull sommerdag enn en småkjølig novemberkveld.
