Harper Simon: «Harper Simon» (Tulsi Records/ Import)I pappas fotspor

Gudene vet hvor mange Simons det finnes der ute? Et etternavn som gir deg store muligheter til å forsvinne i mengden, om du ikke tilfeldigvis heter Paul til fornavn. Harper Simon er Pauls eldste sønn, født i 1972 og resultat av hans første ekteskap med Peggy Harper (!). Harper var sammen med pappa på amerikansk TV allerede som fireåring, og han omtales i en av Pauls mest kjente sanger, «Graceland».

To vesentlige arvestykker

Harper har valgt å følge i farens fotspor, selv om prosessen har tatt vesentlig lengre tid enn hva tilfellet var for faren. I disse dager foreligger Harper Simons (37) debutalbum, en plate som ikke legger skjul på hvilken familie vi lytter til, men som i denne anmelders ører høres vesentlig mer interessant og ukrystet ut enn noe faren har sluppet på svært mange år.

Det står klart at Harpers to vesentligste arvestykker, en stemme som innimellom er spøkelsesaktig lik farens og en oppsiktsvekkende melodisk teft, tjener ham godt.

Harper har laget sitt første album med samarbeidspartnere fra to musikalske generasjoner. Fire av sangene er spilt inn i Nashville, under oppsyn av den ellers pensjonerte produsenten Bob Johnston (Cash, Dylan, Cohen), som har brakt inn veteraner som Charlie McCoy, Lloyd Green, Mike Leech, Hargus Robbins og Al Perkins til å trylle frem et lydbilde som noen vil kalle retro, andre vil betegne som tidløst. Countryfolk, med Perkins distinkte pedal steel gitar som kjøl.

Grunn til å være stolt

Resten av sangene er spilt inn i Harpers hjemby, New York og Los Angeles, med jevnaldrende musikere, der flere også «sliter» med etternavn som lyser prominent i musikkhistorien; Sean Lennon, Inara George (datter av Little Feats Lowell George) og Petra Haden (datter av jazzbassisten Charlie Haden).

Far Paul er også med på et par hjørner, både som medkomponist og som musiker, så etter alt å dømme er forholdet mellom Simon d.e. og d.y. bra.

Hadde jeg vært Paul ville jeg vært svært stolt av en sønn som lager sanger som «The Shine», «Wishes and Stars», «Tennessee», «Haha». Melodier som fester seg med sporer til nynnegenet. Det er rett og slett bemerkelsesverdig at to generasjoner Simon besitter dette talentet, på dette nivået.

«There are more wishes than stars..» synger Harper i spretne «Wishes and Stars», der sangeren lister opp sine tilkortkommenheter og manglende selvtillit til en melodi som uansett garanterer tilgivelse.

Et kjempetalent

«Shooting Star» kusker av gårde med en trommegroove som Harper har på lån fra countryrockeren Neil Young, pedal steel–gitaren omtales til og med i teksten. I «Tennessee» synger Harper, etter alt å dømme selvbiografisk korrekt, om at han riktignok er født i New York, men er like påvirket av moras røtter i Tennessee. Han forteller om en oppvekst der evnen til å tilpasse seg har vært begrenset, at han har sluttet på flere skoler uten at eksamenspapirene har vært i orden, at livet som kjendissønn har dreid seg om å bevege seg over atskillige bruer med trøblete vann.

Harper Simon synes å ha sluppet fra sin ekstraordinære oppvekst med vettet i behold, utstyrt med noen udiskutable talenter som omsettes i en plate som gjør denne anmelders jobb til en fryd. Ikke dårlig det fra en Harper Simon.