Mark Eitzel: «Klamath» (Decor/Tuba)På tynn is

Mark Eitzels kompromissløse stil og fandenivoldske innstilling er ubetalelig.
Mark Eitzels kompromissløse stil og fandenivoldske innstilling er ubetalelig.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMark Eitzel er som vanlig både krevende og ambisiøs.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I mengden av artister som svømmer mot meg ukentlig, er Mark Eitzel en av svært få som virkelig fortjener en livbøye. Om jeg noen gang skulle lært meg en musikalsk form for synkronsvømming ville Eitzel vært min perfekte partner. Vi er liksom på bølgelengde, Mark og jeg. Måten han drukner musikken sin i vemod, ironi, sarkasme og latter, får meg til å ta bølgen stort sett hver gang han kaster seg ut på dypt vann.

Krevende og ambisiøs

Forrige gang Mark Eitzel ga ut plate satt han i en livbåt sammen med kompisene sine i herlige American Music Club. Noe som neppe var tilfeldig all den tid pendlingen mellom godt og vondt, glede og smerte, fortvilelse og livsgnist, er selve livsnerven i Eitzels musikalske univers.

Et univers som tidvis er så krevende og ambisiøst at kun tiden, båret på skuldrene til tålmodigheten, kan åpne den magiske luken der helheten til slutt faller på plass. At Eitzels nye plate, «Klamath», ikke er noe unntak fra den eitzelske regel er åpningslåta, «Buried Treasure», et klassisk eksempel på. Et merkelig instrumentalt spor som ikke akkurat får lytteren til å svinge seg fra lysekrone til lysekrone.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter tre-fire gjennomlyttinger trenger låtene seg fram en etter en, og på noen, som for eksempel «The Blood On My Hands» og «Ronald Koal Was A Rock Star», faller klærne til gulvet nesten umiddelbart. Sistnevnte låt er for øvrig en hyllest til new wave- helten Ronald Koal fra Columbus, Ohio, stedet der Eitzel tilbrakte sin ungdomstid.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På tynn is

Mark Eitzels store styrke (og svakhet) som låtskriver er evnen til å kle seg naken. Han er ikke redd for å henge seg fast i et musikalsk uttrykk eller tekstlinjer som av enkelte vil oppleves som enten selvmedlidende eller pretensiøse.

Men for undertegnede er det nettopp den tynne isen Eitzel boltrer seg på som skiller ham fra resten av hopen. Hans tidvis kompromissløse stil og fandenivoldske innstilling, er ubetalelig i en tid der man helst bør danse, hoppe tau eller være i besittelse av den såkalte X-faktoren for å selge plater.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «Klamath» beveger Eitzel seg i et nakent og stillfarent lydlandskap som treffer fjellveggen med et smell du knapt nok hører. Et smell som får meg til å tenke på lyden av et perfekt stup. Problemet er bare at mannen bak stupet holder pusten så lenge at applausen uteblir. Noe han gjør helt rett i. For havets bunn er garantert et mer interessant sted enn overflatens brusninger om man søker å komme til bunns i ting.

Til slutt et lite tips: Om du ønsker deg en god latter bør du gå på konsert med Mark Eitzel. For foruten å være en fantastisk artist er han også en sjeldent god stand up-komiker.