Meny

Lykkelig som gammel

Jan Erik Vold har hatt skiltet for Briskebytrikken liggende på loftet. Nå har han tatt det frem for feiringen av 70-års dagen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Melankoli er overvurdert, sier 70-årige Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold

Født: 18 oktober 1939 i Oslo

 

Aktuell: Som 70 åring og for å være Norges mest folkekjære nålevende dikter.

 

Er mest stolt av: Å ha gjenutgitt sine fars artiklerfra 30 og 40-tallet. Ragnar Vold var utenriksredaktør i Dagladet, og en av de første som advarte mot nazismen . 

 

Gøy å vite: Han har fem blå elggensere som han kjøpte på Arlanda flyplass på 90-tallet. (Se bildet)

 

 

 

 

Det finnes bare en eneste levende norsk dikter vi alle kjenner.

Vi har ikke så stor plass til diktere i livene våre, men denne har vi hatt plass til nesten så lenge vi kan huske, og det er Jan Erik Vold.

Det tenker han lite på, sier han.

- Men det er klart at om det ikke hadde blitt sånn, så hadde jeg nok kanskje blitt litt amper, innrømmer Jan Erik Vold.

Han er ikke amper i det hele tatt når ABC Nyheter møter ham med kofferten i hånda og den blå elgen på brystet. Dikteren har trukket bagasjen sin fra Stockholm til Oslo for å feire sin 70-års dag.

Ungdommens speilbilde

«Jan Erik Vold har kikket inn i poesiens speil, og selv om det blir noe sære speilbilder, gir de leseren en følelse av å kikke inn i en verden som vel kan være omvendt, men slett ikke bakvendt,» skriver VG i september 1965.

Sitatet er hentet fra dikterens første anmeldelse av debutsamlingen «Mellom speil og speil». I de første avisutklippene om Jan Erik Vold er det påfallende hvor ofte navnet hans nevnes sammen med ord som «flittig» og «energisk».

Han sparte ikke på seg selv.

- Da var jeg ung og flittig. Nå er jeg gammel og flittig, sier forfatteren og ler.

Var det andre ting som drev deg da enn nå?

- Jeg tror ikke det. Jeg vil at den gode poesien skal fram enten jeg eller andre skriver den. Hvis den ikke er tilgjengelig så oversetter jeg den til norsk, sier Vold.

Har du forandret deg?

Oppgitt, men fortsatt vennlig sukker dikteren over spørsmålet. Så legger han en hånd på denne journalistens skulder, lener seg inn mot øret mitt og sier:

- Jeg skal fortelle deg at når du blir 70 så vil du skjønne at du er annerledes. Jeg skal si deg en ting. Jeg er mindre melankolsk nå som 70-åring enn jeg var da jeg var 25, og det er jeg glad for. Jeg syntes at melankoli er overvurdert. Et annet ord for melankoli er sutring og svartsyn, og det skal man prøve å bekjempe hos seg selv, forklarer dikteren i en noe streng tone.

Når forstod du det?

- Jeg fant det vel ut omtrent da jeg var 40 år gammel og ungdommen var på hell. Du kan si at jeg fant det ut midtveis i livet. I ungdommen er man trist og i alderdommen er man glad. Det er slik jeg mener at det forholder seg. Tristhet er overvurdert og litt bortskjemt syntes jeg, sier Vold.

Likevel omtales du ofte som en alvorlig dikter?

- Å være alvorlig er noe helt annet. Alvor er alltid bra. Er du alvorlig nok så hender det at du har humor også, sier han.

En stormfull affære

Jan Erik Vold bor altså for tiden i Stockholm sammen med sin kone. Offisielt sett har han likevel aldri meldt flytting fra Oslo. På papiret bor forfatteren fortsatt på Majorstua.

Hvilken rolle har Oslo spilt for deg som dikter?

Jan Erik Vold som ung og melankolsk i 1969.Jan Erik Vold som ung og melankolsk i 1969.

- Alle kommer et steds fra og jeg kommer fra Oslo. Om du har bodd et annet sted i de første ti årene av ditt liv så glemmer du aldri det, sier Vold.

Helt siden sekstitallet har Oslo vært en viktig del av Volds forfatterskap og offentlige virke. Han har kjempet en intens kamp for å bevare det han elsker ved denne byen enten det handler om trikken, et gammelt trehus på Briskeby, Bislett Skøytestadion eller Holmenkollen.

En av de første tingene man merker seg enten en snakker med eller leser Jan Erik Vold er hans oppmerksomhet for fysiske detaljer; den blå trikken, mursteinene, syrinbuskene og merket etter knokene i taket.

En gåtur gjennom Briskeby i Oslo kan blekne i sammenligning med et dikt som «Bo på Briskeby blues» for en som ikke er godt til å observere.

Jan Erik Volds diktning har aldri vært en flukt fra verden, men heller en kamp for å beholde den.

- Vi skal selvfølgelig godta at tingene forandres, men i blant virker det som om de som vil forandre vil forandre på ting som er aldeles utmerket slik det er, sier han oppgitt.

Du sa nylig i et intervju i Klassekampen at du virkelig trodde når du skrev «Briskeby Blues» at du kunne skrive så vakkert at du kunne få husriverne til å ombestemme seg. Tror du fortsatt at et dikt kan ha så mye kraft?

- Da ser man jo at det var veldig naivt tenkt av meg. Jeg har lært av erfaring og det går ikke alltid som man håper. Men det ble et flott dikt. Huset er borte, men det lever i mitt dikt. Jeg tror at det er viktig å si i fra når noe er urimelig. Jeg vil ikke brenne inne med noe jeg burde ha sagt, sier Vold.

Vi får en følelse av at Oslo har gitt ham kjærlighetssorg.

- Det er så forferdelig. Nei, jeg lengter ikke tilbake, sukker han.

- Men, jeg mener fortsatt at vi har den flotteste storby for skisport som jeg vet om, legger dikteren til.

Stafetten går videre

En av gavene Jan Erik Vold har fått til sin 70-års dag er festskriftet «Varmestafetten».

Med Bendik Wold som redaktør har 30 unge mennesker skrevet sine hyllester og forsiktige kritikker til Vold.

- Boken er flott fordi den ser ikke ut som noe festskrift. Den er fargerik på omslaget. Se her går fargene går fra rødt til blått, fra varmt til kaldt. Det er det spennet vi har her i livet som mennesker. Varmestafetten er et ord jeg har funnet på selv. Det handler om den varmen som overføres mellom mennesker når man finner en kjæreste, også finner man en annen og det skjer et skifte, og slik fortsetter det. Da er det alltid noen som blir ulykkelige når det skjer, men slik er altså livet, konkluderer Vold.

Av frykt for å såre noen vil han ikke si noe om hvilke unge forfattere han liker, men bekymret for litteraturen i fremtiden er han ikke.

- Det kommer alltid nye diktere. Det er også en stafett. Jeg overtok fra Borgen og Vesaas og nå kommer det nye. Det er det som er litteratur det, sier han.

Nye sanger

Om få timer skal folk som vil feire jubilantens bursdag fylle Litteraturhuset til bristepunktet. De skal hedre ham, og selv skal dikteren felle noen rørte tårer over oppmerksomheten de gir ham.

- Det gjelder å overleve og å alltid ha noe å skrive om, noe som er nytt som ikke har blitt gjort av så mange andre. Å ikke fortelle de samme vitsene om og om igjen, men å synge nye sanger, insisterer Vold.

I det vi runder av intervjuet kommer vi inn på temaet Bob Dylan. Jan Erik Vold sier at låter som «Blowing in the wind» og «Like a rolling stone» alltid vil bli stående, og jeg påpeker at jeg syntes at «Blowing in the Wind» begynner å bli litt sliten, men at «Like a rolling stone» er vanskelig å bli lei av.

Så begynner han å synge for meg.

«Som en rullende stein, som en rullende stein...» synger Jan Erik Vold, og jeg trekker meg høflig tilbake så den rullende steinen kan rulle videre.

Baklogg Søndagsintervjuet:

I skyggen av generalen

- Nazisoldatene var normale

Slaughters rykte

Kanskje kommer Jesus

Verdens snilleste mann? - Stig Sæterbakken

Litt sånn som Dylan - Pedro Carmona-Alvarez

Hyllet, men ikke kjent - Arne Lygre

Det viktigste spørsmålet - Monica Isakstuen Stavlund

Hard mot de harde - Nina Owing om valgkampjournalistikk

Høstens Flammer - Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen

Å oversette en skjebnessymfoni - Kjell Olaf Jensen om Irene Nemirovsky

Månenerver - Johan Harstad om månelandingen

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus