Fremdeles vital

«Live At Shepheard's Bush»

(ABC Nyheter): Hans gjennombrudd kom med 60-tallsbandet Buffalo Springfield. Han var «scared shitless» sammen med Crosby, Nash & Young på Woodstock. Han var god venn og musikalsk samarbeidspartner med Jimi Hendrix (det finnes uutgitte innspillinger med Stills & Hendrix). I 1968 spilte han på den gigantselgende plata «Supersession» med Al Kooper og Mike Bloomfield. Han har laget soloplater som er helt på høyde med Neil Young sine og han var maestroen bak verdens beste, ukjente band; Manassas.

Risset i stein

Stephen Stills har risset sitt navn inn i rockhistorien som låtskriver («For What It's Worth», «Suite: Judy Blue Eyes», «Love The One You're With», «So Begins The Task»), og er videre en særpreget sanger, en overlegen gitarist, produsent og ikke minst, rock'n'roll-galning av mytiske proporsjoner.

Det er den siste distinksjonen som sannsynligvis har sørget for at Stills' kreativitet gjennom 1980-, 90- og 2000-tallet ikke står i noen forklarlig forhold til alt han gjorde på 60- og 70-tallet.

Da jeg intervjuet Stills for VG i forbindelse med Crosby, Stills & Nash' opptreden på Norwegian Wood for noen få år siden, hadde jeg min fulle hyre med å forstå hva han snakket om. Både temaene han tok opp og rent fonetisk. Det var all grunn til å frykte at vi hadde sett det beste av Stephen Stills.

Det er dermed å betrakte som en aldri så liten Lazarus at Stills i 2009 gir ut et konsertopptak av det kaliberet som denne kombinerte CD- og DVD-utgivelsen faktisk er.

Fremdeles en racer

20. oktober i fjor var Stephen Stills i slag på Shepard's Bush i London. Ikke bare spiller han gitar som den raceren han var/er på instrumentet, han er gjennomgående småvittig og kledelig selvironisk.

Opptakene er delt i to, med syv sanger i akustiske fremføringer og syv i bandformat. Todd Caldwell (keyboards, vokal), Joe Vitale (trommer, vokal) og Kenny Passarelli (bass, vokal) er rutinerte og svært kapable medmusikanter.

Konserten starter med en av Stills', relativt sett, nyere sanger; «Treetop Flyer», fra det obskure albumet «Stills Alone» (1991). En sang som har oppnådd prominens fordi den fremgangsrike sangeren og låtskriveren Ray LaMontagne krediterer den som årsaken til at han selv hoppet av fabrikkarbeiderjobben og satset på musikken. LaMontagne skal ha hørt «Treetop Flyer» på klokkeradioen sin da han ble vekket til et grytidlig morraskift og bestemte seg for å bruke dagen på å finne plata, fremfor å gå på jobben.

Fine versjoner

Videre får vi fine versjoner av klassikere som «4+20», «Johnny's Garden», «Change Partners» og «Suite: Judy Blue Eyes». Siden Stills er av den generasjonen han er, har han heller ikke noe problem med å gjøre covertolkninger av andres materiale, og her serverer han Dylans «Girl From The North Country» og elektriske, syra versjoner av Tom Pettys «Wrong Thing To Do» og Joe Walch & Joe Vitales «Rocky Mountain Way».

Stills' stemme er innimellom rusten, på grensen til helt forvitret, men han kjemper tappert og står løpet ut. Og da han runder av med «Love The One You're With», puster undertegnede lettet ut på vegne av en gammel helt.