Gubben Noa smiler i skjegget

Uttrykket «historisk» misbrukes ofte, men i dette tilfelle er det på sin plass. Selv om den armensk-tyrkiske konflikt neppe var den eldste i Europa, som jeg har sett bli hevdet, så har den vart så lenge og vært så bitter at man skulle være en usedvanlig stor optimist for å tro at den skulle bli løst i vår tid. Men det er altså skjedd, og de to gamle fiender skal nå inngå diplomatiske forbindelser og åpne grensen. Den har vært stengt siden 1920-tallet. Ikke siden de gamle fiender Tyskland og Frankrike ble venner har vi opplevd noe slikt, selv om avslutningen av den kalde krigen og Jernteppets fall hadde langt større betydning.

Gamle fiender på fotballkamp

Etter at de vanskelige og langvarige forhandlingene i Sveits ble avsluttet med en avtale, har Armenias president Serzj Sargsjan og hans tyrkiske kollega Abdullah Gul sittet smilende ved siden av hverandre på en fotballtribune. For ett år siden var det ingen som ville ha trodd at det skulle være mulig. Fotball er som kjent ikke særlig fredskapende dersom nasjonalistiske følelser slippes løs.

Folkemordet på armenerne

Men til tross for hjerteligheten på tribunen, så er de politiske problemer fortsatt meget store. Normaliseringen mellom de to land betyr ikke at alle stridsspørsmål er løst. Det vanskeligste av dem er uenigheten om hva om egentlig hendte med halvannen million kristne armenere som mellom 1915 og 1917 ble drept av muslimske tyrkere. Tyrkerne hevder det var en konsekvens av verdenskrigen der mange armenere kjempet på russisk side, mens armenerne sier det var et folkemord.

Talat Pasha regnes som mannen bak folkemordet på armenerne.

De fleste historikere mener i dag at det var et folkemord som begynte med at hundretusener av armenere ble mishandlet, skutt og hengt, og kvinner, barn og gamle tørstet i hjel under tvangsdeporteringen gjennom ørken og fjell. Nå skal en felles historikerkommisjon se på dette brennbare spørsmål, men den kommer neppe til enighet i min levetid.

Tyrkiske tall

Den tyrkiske forfatteren Murat Bardakei utga tidligere i år en bok som er en samling dokumenter som engang tilhørte Mehmed Talat, kjent som Talat Pasha, som regnes som mannen bak folkemordet. Dokumentene viser at det i 1915 var 1 256.000 armenere i Tyrkia. To år senere var det bare 284.157. Dette er avslørende tall som de tyrkiske myndigheter aldri har villet vedkjenne seg, for det betyr at ca. én million armenere døde. Armenerne selv hevder det var 1,5 millioner. Murat Bardakais bok ble fullstendig fortiet i tyrkiske medier.

Hitler lærte av Tyrkia

Historikere i Europa og USA tar disse tall som en ny bekreftelse på at det virkelig foregikk et folkemord, og at det hadde sin bakgrunn i de muslimske tyrkeres dype mistro til de kristne armenere. Det relativt lille antall armenere var ikke noen virkelig trussel mot det ottomanske imperium, slik heller ikke jødene truet tyske nasjonale interesser. Det var påfallende at da Hitler skulle sette i gang utryddelsen av de europeiske jøder sendte han sine eksperter til Tyrkia for å studere deres erfaringer.

Nobelprisvinner i litteratur Orhan Pamuk risikerer å bli drept av ekstremister. Foto: AP

Historikeren Hilmar Kaiser sier at tallene i Bardakeis bok fjerner enhver tvil om at det var et folkemord. Én million mennesker forsvinner ikke sånn uten videre. Dette bekrefter det vi tidligere har ment, nemlig at det var et folkemord, sier en annen historiker, Donald Bloxham. Hans bok, «The Great Game of Genocide: Imperialism, Nationalism and the Destruction of the Ottoman Armenias» er et standardverk man ikke kommer utenom.

Mord på skribenter

Det er i og for seg overraskende at Bardakeis bok i det hele tatt er blitt utgitt. Det ville ha ikke ha skjedd for få år siden. Men skribenter som tar opp dette spørsmål, risikerer fortsatt å bli myrdet, i det minste stilt for retten og dømt. Nobelprisvinneren Orhan Pamuk risikerer at saken mot ham kommer opp igjen fordi han har vært for frittalende. Pamuk skulle myrdes av ekstremister. Og de tyrkiske myndigheter advarer alle og enhver mot å snakke om folkemord på armenere. Presidentene George W. Bush og Barrack Obama fikk begge klar beskjed om at det ville skade de amerikansk-tyrkiske forbindelser dersom de brukte uttrykket folkemord.

En venn ble myrdet

Personlig glemmer jeg aldri redaktør Hrant Dink som jeg ble venn med i 2006 da vi i Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet ga ham den store ytringsfrihetsprisen. Hrant var et beskjedent og lavmælt menneske og var slett ikke anti-tyrkisk. Men kort tid etter at vi ga ham prisen i Molde, ble han myrdet i Istanbul. Det viste seg at politiet kjente til mordplanene, men de gjorde intet for å forhindre dem. Morderen handlet på vegne av innflytelsesrike nasjonalistiske kretser.

Hrant Dink ble drept på gaten i Istanbul 19.januar i 2007. Foto: AP

Tyrkiske spioner

Jeg kan ikke la være å tenke på Hrant Dink hver gang jeg møter tyrkere og deres norske lakeier som til tross for all dokumentasjon hevder at det ikke var et folkemord. Da armenernes skjebne ble tatt opp på et fagseminar på HL-senteret i Oslo, slo en kjent britisk historiker fast at det var et folkemord. Men salen var stappfull av protesterende tyrkere, mange av dem etterretningsfolk og diplomater fra ambassaden. Vi ble alle registrert og avfotografert på spionvis, på en måte som minnet meg om den kalde krigens verste episoder da man opplevde slikt fra KGB og Stasi.

Tyrkia ikke inn i EU

Til tross for den armensk-tyrkiske avtalen, som absolutt må hilses med glede, så tror jeg ikke det blir lettere for Tyrkia å komme inn i EU. Frankrike er absolutt imot, det er mange andre EU-land, og Tyskland er meget skeptisk. De som ivrer mest for medlemskap er britene, men de opptrer her, som så ofte ellers, som amerikanske satellitter. USA ønsker av sikkerhetspolitiske grunner å få Tyrkia inn i EU og har i mange år arbeidet for det. Det er greit nok, men da må man ikke som den ellers så leseverdige Oxford-professor Stein Ringen snakke om tyrkisk EU-medlemskap som «et verdenshistorisk signal mot en ny opplysningstid med fred og samforstand mellom vest og øst, kristenhet og islam, Europa og Orienten». (Aftenposten 19. oktober 2009). Det er dog for naivt.

Les flere «Uriks på lørdag» her.