Meny

Willard Grant Conspiracy: «Paper Covers Stone» (Glitterhouse)

Nakent alvor

Willard Grant Conspiracy er fortsatt en av musikkbransjens store hemmeligheter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nervefylt låtskriving fra en grøft.

Willard Grant Conspiracy var i utgangspunktet et slags kollektiv fra Boston-området i USA som mye på grunn av sine mollstemte og mektige nede-låter fikk stor oppmerksomhet i musikkbladene Uncut og Mojo.

Det er seks år siden «Regard The End» ble kåret til månedens album i Uncut, og Willard Grant Conspiracy er fortsatt en av bransjens store hemmeligheter med et stort kunstnerisk potensial.

Nedstrippet kunst

Siden midt på 90-tallet har Willard Grant Conspiracy gått fra å være et halvt elektrisk rockeband-kollektiv til å bli mer og mer Robert Fisher. Han har turnert med blant andre Jackie Leven, og lært seg den nedstrippede musikkens kunst. Det nærmeste vi kommer Fisher her hjemme er suverene Stein Torleif Bjella fra Ål.

På mange måter treffer «Paper Covers Stone» deg slik Nirvana gjorde med sin «Unplugged»-utgivelse. Det er stort sett en akustisk gitar og en stemme med et helt taterfølge av melankoli, nerve og intensitet. Men musikken har sin rock-edge. Noen partier dynkes med sjøsyk fele, en elektrisk gitar som skjener av gårde helt på kanten av stupet, et hylende munnspill eller trompeter som er like stramme som marinekorpsets øvinger.

Men det er Robert Fishers hudløse og nakne fremføring som låser interessen din. De andre musikerne, som inkluderer Steve Wynn fra Dream Syndicate og fiolinisten David Michael Curry; kjent fra indierock-dama Thalia Zedek, legger man ikke så mye merke til selv om de definitivt er med på å farge musikken med sine mange forsiktige og temmelig skeive innslag.

Mørkeblå toner

Willard Grant Conspiracy anno 2009 er en reise gjennom dimensjoner. Det handler like naturlig om den skjønne jenta som får frem det gode i en som skjeletter i skapet, gjenferd i brønnen, hemmelige turer om natten, bakveiene i livet og arrene man har brent inn i sjelen. Tekstene er like mørkeblå som tonene i musikken. Dette er singer/ songwriter-kunsten i sin mørkeste form. Så rett til beinet låtskriving at det må minne Lou Reed og Nick Cave om hvor de kom fra.

Det finnes også mange likhetstrekk med artister som Robyn Hitchcock, Jackie Leven, Lloyd Cole og The Triffids. Det er akustisk basert, litt uryddig, men til de grader nervefylt låtskriving fra en grøft. Du hører også Johnny Cash ånd fra hans senere American Recordings-plater når du åpner låter som «Vespers». Men den sjuke fiolinen hørte du aldri på Johnnys plater.

Nakent alvor

Det finnes også en link til de mørke balladene på de første Madrugada-platene. Det hviler en voldsom Robert Buraas-ånd over «Preparing For the Fall», og det er ikke tittelen jeg henger det på, men gitarspillet og den kompromissløse akustiske rockeenergien. Den mer følelsesladede «Fare Thee Well» kunne utmerket godt vært en Sivert Høyem-ballade. Jeg kjenner et støkk i brystet når åpningslinjen ”come down hard, come down strong” siver ut av høyttalerne.

Robert Fisher har en karisma og et nakent alvor som er forbløffende. «Paper Covers Stone» blant årets beste skiver så langt, men trolig er det bare de mest observante og lidenskapelige musikkelskerne som kommer til å få det med seg.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus