Meny

Du ække aleine

Jokke er han fyren som har sluttet å ljuge fordi han føler seg sterkere når han sier det som det er.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

... det er mange som har det sånn. Pål Angelskår skriver om Jokke.

OPPDRAGET

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.

Det er ikke redaktøren som er redaktør. Han hadde tårer i øynene da han sa det. Armene hang slapt ned langs siden. Hele ansiktet hang som en slapp hudfell over halsen. Hele dette mennesket som jeg går og er så redd for stod foran meg og skammet seg. Stod der og døde litte grann. Det er greit, jeg er ikke journalist heller,sa jeg. Men det var ingen av oss som lo. Du kan ikke kalle meg redaktør lenger, sa han, det er noen som har klaget. Men hva er du da, spurte jeg? Musikksjef, svarte han stille, allerede på vei tilbake til pulten sin. Jeg synes ikke det hørtes gærent ut i det hele tatt.

Jeg kommer aldri til å bli sjef for noen ting. Og det er min egen skyld. Det var i første gym at jeg begynte å skulke skolen. Og jeg husker jeg tenkte; at det i grunnen var merkelig at jeg ikke hadde gjort det tidligere.

På ungdomskolen skulket man ikke, det var bare noe man ikke gjorde. På samme måte som man bare vet at man ikke bør kaste stein på hverandre, eller sladre på kamerater. Men på videregående var skulking plutselig greit. Ikke for lærerne eller for mamma og pappa selvfølgelig, men greit for meg. Det fantes ikke lenger et kategorisk imperativ som umuliggjorde handlingen å skulke.

Så jeg skulket. Og mye oftere enn jeg burde.

Det underlige var at jeg ikke brukte den stjålne tiden til noe. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare tusla rundt i byen uten fokus. Det var ikke sånn at jeg skulle noe sted, jeg bare åpnet opp et eget rom.Men jeg gikk nok og drømte, for det var i denne perioden jeg begynte å skrive dikt. Korte dikt på rim.

Ett av dem ble lest opp i B-klassen, det handlet om lykke. En venn av meg resiterte det og forklarte at det var frøken som hadde lest det opp. Diktet mitt var blitt brukt som eksempel på hvor fint det kunne gjøres.

Kompisen min synes det var dritbra, men ikke faen om det var jeg som hadde skrevet det. Frøken sa ingenting. Det synes jeg fortsatt er merkelig, og egentlig litt dårlig gjort. Herregud hva hun kunne gjort for selvtilliten min på den tiden.

Alle skoler hadde et røykehjørne den gangen. Vårt ble kalt stripa. Det var der vi møttes i friminuttene. Det spilte ikke noe rolle om man røkte eller ikke, det var dit man gikk. På stripa stod de kule folkene i ring og pratet sammen. Det kunne være bra vanskelig å få plass i den ringen.Trangt. Jeg ble ofte stående litt sånn på skeive, innenfor kjeden i ringen, men med en skulder utenfor, noe som i grunnen speilet min plass i hierarkiet - litt innenfor, litt utenfor.

Jeg kjente de fleste godt nok til å prate med dem på tomannshånd, men tok sjelden ordet i storefri når det var trangt. Når jeg først tok det, snakket jeg kunstig høyt og hardt om ting jeg egentlig ikke brydde meg om. Jeg kunne se meg selv utenfra mens jeg gjorde det og jeg kjente meg ikke igjen.

Du vet på film når lyden forsvinner, du ser et nærbilde av et ansikt og befinner deg liksom inne i hodet på den du ser på. Du kan fortsatt høre og se verden rundt deg, men sanseinntrykkene er forsinket og oppfattes bare som svak støy. Litt som å ha hodet under vann.

Sånn føltes det. Akkurat sånn. Helt stille, helt utenfor og likevel er det du som står der og snakker og det foregår her og nå. Klamme hender, kliss våte armhuler og en blodåre i pannen som bare dunker og dunker. Og til slutt følelsen av lettelse dersom noen ler, dersom ingen forsøker å sette deg på plass.Tilbake i verden.Tilbake til plassen din.

Jeg kan fortsatt kjenne på den samme usikkerheten når jeg befinner meg i situasjoner der jeg av en eller grunn må forsøke å presse meg mellom mennesker som står tett inntil hverandre i en klynge. Om det er på konsert, eller på en fest med for mange mennesker spiller ingen rolle. Jeg får klaus av det. Mister all trygghet med en gang. Den gnagende følelsen av å bli snakket om, at det er deg de står og ler av.

Og det får meg til å tenke på den aller beste låta til Jokke, Her Kommer Vinteren, der han synger; du ække aleine, vi er mange som har det sånn.

Jokke liker ikke sommeren. Ikke blir han brun og ikke liker han å bade. Han synes det er fint at snøen faller for da har han en unnskyldning for å sitte inne og kose seg foran TVen. Jeg tror ikke Jokke brukte vinteren mer enn han brukte sommeren. Han var neppe oftere på Kikut enn han var på Huk for å si det sånn, men når det ble kaldt og mørkt der ute, så trengte han ikke å føle seg så jævlig annerledes lenger. Som om han skulket unna et eller annet. Han kunne bare sitte inne å gjøre sitt, uten at noen mente noe om det. For han vakke aleine - vi er mange som har det sånn.

Jokke er han fyren som har sluttet å ljuge fordi han føler seg sterkere når han sier det som det er.

Det vi vet, alle vi som kjenner oss igjen, er at det må ha kostet. At han sikkert har vært usikker som faen på veien dit. I møte med peanøtthjerne-forbundet.

Når Jokke skrev om gutta som hadde opplevd alt, så tok jeg ham på ordet. Selv når han presiserte; det vil si Køben og London. Jeg var tenåring og åpnet ikke ørene for de ørsmå forskjellene som betyr alt. Jokke skrev om å være paranoid, mens han håpet ingen ringte på, om bestevennen Goggen og denne byen som jeg fortsatt bor i.

Og han skrev så direkte at det tok meg lang tid å forstå at det han holdt på med var stor diktning. Mine egne dikt var fulle av svulmende metaforer. Jeg var femten år og ennå ikke komfortabel med å si tingene som de var. Oscar Wilde har en gang sagt at den som kaller en spade for en spade, skulle bli satt til å bruke den. Det var det eneste han er egnet for.

Det er morsomt sagt, men det er slettes ikke sant.

Den som kaller en spade for en spade er også en som er trygg nok til å ikke gå rundt grøten, selv om grøten er varm. Det kan være en skulker eller en mønsterelev, en Jokke eller en Oscar, men det er i alle fall en som har utviklet nok individualitet til å foreta egne valg.

Det høres lett ut, men gud bedre, jeg kjenner mennesker som ikke har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv. De er ikke dårlige folk, men de har klamme hender. Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk spør Jokke? Jeg vet ikke helt tenker jeg, kanskje ikke, men det er jævlig godt med litt sure vriompeiser sånn innimellom, da vet man i hvert fall ikke hva man får.

Så får det heller være at de viser seg ikke å være redaktører. At de lurer seg unna, burer seg inne midt på sommeren eller skulker skolen uten grunn. Som voksen mann ser jeg jo at skulking er tåpelig. At det er lurt å være flink og at man må sette av litt tid for å bli nettopp det.

Og likevel er det en liten del av meg som tenker at innbakt i denne skulkingen, var det en gryende individualisme som vokste frem. Ikke klokskap, ikke på noen måte, men en viss egenrådighet som kanskje ikke var all bad. Det er jo gjerne slik at man ser på fortiden gjennom lyserosa briller, men likevel. Det finnes alltid grunner til å la være å gjøre noe, men det føles ikke alltid som et valg.

Egne valg er de man kjenner på kroppen, nederst i magen, og da i særdeleshet de dårlige valgene. Og noen av mine viktigste erfaringer er gjort på bakgrunn av dårlige valg.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus