Bjørn Eidsvåg: «De Beste» (Sony BMG)Som perler på en snor

Det er en imponerende katalog Bjørn Eidsvåg presenterer på sitt doble samlealbum kort og godt titulert «De beste». Rockpresten fra Sauda og Lier har klart å gjøre sin enkle visesang og sine følsomme ballader til et like stort og avgjørende kapittel i norsk musikk som den arven Alf Prøysen etterlot seg den gang visesang var lett å kategorisere.

Får deg til å lytte

For med Bjørn Eidsvåg har elementer av gospel og Steely Dan-sløye glidende rytmer, tappet fra svart r&b og melkesjokoladefarget soul, gjort visesang til noe man både synger med på og danser til. Mens man lytter. For selv om det svinger, er det først og fremst gjennom tekstene Eidsvåg treffer oss.

Litt svart i sjelen, men som en norsk bondegutt av natur. Bjørn Eidsvåg har brukt sin Gudstro, sin tvil, sin oppvekst med bedehuskulturen, og alminneliggjøringen av sitt eget liv; der han som alle andre slites mellom evig kjærlighet, fatalt begjær, store savn og lyseblått håp, til å skrive seg inn i norsk musikkhistorie for alltid.

Det er lenge siden han var rockpresten Bjørn Eidsvåg, og han har i det siste vist seg frem fra en mer progressiv og leken side etter at han fant sammen med yngre og spennende musikere som David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen. Derfor er «De beste» en god mulighet til å lukke et kapittel. Kapittelet om den litt trauste artisten. Bamsen som har vært folkets favoritt i 16 år nå.

En nasjonalskald

Bjørn Eidsvåg har blitt en slags selvoppfyllende profet innen visesang gjennom de følelsesladede temaene han har valgt. En nasjonalskald liksom fransk/belgiske Jacques Brel. En manifestering av det tidløse gjennom å bruke sine følelser og sin troverdighet som menneske.

Det har alltid vært noe vakkert og rørende over hans dypeste materiale, gjerne vendt opp med mye humor og åpenbart publikumsfrieri. Det er lett å trekke linjene fra «Eg ser» til «Bare ein mann» sånn sett. Du går fra den ene sinnstilstanden til den andre og Bjørn Eidsvåg får det til å henge sammen.

Når jeg sitter med samlealbumet i hånden og spiller gjennom den lange raden av stort sett svært velkjente låter; låter jeg har hørt mange ganger både på radio og i konsertsammenheng, blir jeg overrasket over hvor friskt det høres ut.

Mange av låtene oppleves rett og slett på en ny måte. Som når Karen Busck synger med på «Skyfri himmel». Jeg vet ikke hva slags mastring som er gjort på dette albumet, men dynamikken er rett og slett fantastisk. Liksom de skarpe trekkene i Bjørns ansikt på coveret oppleves selv det minste rusk og den minste tone i hans stemmebånd som utrolig nært og levende.

Som hugget i sten

Det er så man får en følelse av at hele greia er nyinnspilt, men offisielt er det bare «Eg ser» som er gitt ny drakt sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK). I tillegg er «Din dag» en helt ny låt. Et tilsvar til Åge Aleksandersens «Min dag» som har ligget i Bjørns skuff i årevis. Med Åge som medvokalist, der begge gjør sitt ytterste for å være virile rockevokalister, er det et morsomt stikk fra Bjørn.

Bjørn Eidsvåg er som hugget i fjell på coveret av «De beste». Overraskende føles samlingen like tidløs. Dette er summen av mer enn 16 år med populærartisten Bjørn Eidsvåg og like mange år som rockpresten som sakte men sikkert bygde seg opp en menighet.

«De beste» er den ultimate Eidsvåg-plata!