The Nitty Gritty Dirt Band: «Speed of Life» (NGDB Records/ Sugar Hill/ Import)

Et suverent møkkaband

Et suverent møkkaband
Et suverent møkkaband

<pNitty Gritty Dirt Band har overlevd et leksikon fullt av musikalske bølger. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Har du problemer med å huske/ uttale navnet på dette amerikanske veteran countryfolkbandet, så vit følgende; da president George H.W. Bush skulle uttale Nitty Gritty Dirt Band på en prisutdeling i Nashville på nittitallet, kalte han dem Nitty Ditty Nitty Gritty Great Bird!

Da jeg var på ferie i Los Angeles i 1990, kjørte jeg opp Sunset Strip, forbi den legedariske rockklubben Whiskey A-Go-Go på min innleide motorsykkel. I det jeg passerte trodde jeg i et flash at jeg hadde kjørt gjennom en tidstunnel, klubben var dekorert med gamle konsertplakater, på en av dem stod det «Tonight: The Doors + The Nitty Gritty Dirt Band!».

Det viste seg at man drev med filmopptak til Oliver Stones omdiskuterte bio-film «The Doors» (1991).

Funnet tilbake komfortsonen

Det stemmer at de to bandene delte scene på denne tiden. Nitty Gritty Dirt Band har holdt på som band siden 1966 (43 år altså!), og teller fortsatt tre av de grunnleggende medlemmene, Jeff Hanna, Jimmie Fadden og John McEuen.

De har med andre ord helt legitime grunner til å kalle et nytt album «Speed of Life».

Nitty Gritty Dirt Band, som også hadde Jackson Browne som medlem i en tidlig fase, er aller mest kjent for trippel- skiva «Will the Circle be Unbroken» fra 1972, der langhårede Kalifornia-cowboyer satte stevne med countryadelen fra Nashville, bl.a. Mother Maybelle Carter, Earl Scruggs, Roy Acuff og Jimmy Martin.

Et idé så god at Nitty Gritty Dirt Band har gjentatt den ved to senere anledninger. Helt på egenhånd er nok bandets tolkning av Jerry Jeff Walkers evergreen «Mr. Bojangles», fra albumet «Uncle Charlie & his Dog Teddy» (1970), toppscoringen.

Etter å ha overlevd et leksikon fullt av musikalske bølger har Nitty Gritty Dirt Band med

«Speed of Life» funnet tilbake til sin egen absolutte komfortsone, akkurat på grensen mellom folk, bluegrass, country og rock. Platas to produsenter, George Massenburg (Dixie Chicks, Little Feat) og Jon Randall Stewart (medlem av Emmylou Harris' Nash Ramblers og komponist av det siste tiårets beste countrysang, «Whiskey Lullabye»), har sørget for å gi bandet akkurat den lydmessige varmen som deres akustiske instrumentpark krever. Her klinger det flott og godt i mandoliner, banjoer, feler, trekkspill, steelgitarer og pianoer.

Åpningssangen, «Tulsa Sounds Like Trouble To Me» har den sprettenheten i grooven som kjennetegner bandets aller beste stunder og et klebrig refreng som kunne fått mang en radio til å gløde.

Det som virkelig er med på å løfte «Speed of Life» til det beste albumet fra Nitty Gritty Dirt Band siden glansdagene på syttitallet, er nivået på sangene. Delvis skrevet av bandet selv, delvis av Jeff Hannas låtskriverkone, Matraca Berg, og venner som Guy Clark, Gary Scruggs og Shawn Camp.

Mange høydepunkter

Et av de absolutte høydepunktene er lavmælte «The Resurrection» (Berg & Alice Randall), der Jeff Hannas distinkte hanskeskinnsmyke stemme kommer til maksimal rett. Fulltreff kan også noteres på sangen «Jimmy Martin», en biografisk hyllest til bandets gamle samarbeidspartner fra «Will the Circle be Unbroken», en plaget mann som gikk bort i 2005. Martin, som ble kalt «The King of Bluegrass», var i strid med mange av sine kolleger mesteparten av sitt liv, takket være sin røffe personlighet.

Det er også plass til en annerledes versjon av Al Wilsons (Canned Heat) Woodstock-slager «Going up the Country». Der går teksten «..I'm going, going where the water tastes like wine/ We can jump in the water, stay drunk all the time..».

Nesten å betrakte som en virksomhetsvisjon for seriøs lytting til musikk av Nitty Gritty Dirt Bands kaliber.

Flere saker fra ABC Nyheter

Personvernpolicy