PLATE: The Flaming Lips: «Embryonic» (Warner Bros./Warner)Et lite monster

(ABC Nyheter): Wayne Coyne og hans The Flaming Lips er vel for de fleste kjent for sine sprøe konserter og søte, drømmende poplåter som «Race For The

Prize»,«The Yeah Yeah Yeah Song» og «Do You Realize?». Selv om de er en eksentrisk gjeng av kreative sjeler som har gitt ut mye temmelig eksperimentelt materiale i løpet av sin over 25 år lange karriere, er det med psykedeliapop de virkelig har fått oppmerksomhet og solgt plater.

Fornyet seg

Selv har jeg slitt med å bli virkelig fortrolig med bandets mange album («The Soft Bulletin» og «Yoshimi Battles The Pink Robots» er de jeg kjenner best), fordi musikken blir litt for svevende og luftig. På sitt nye album klarer de derimot mesterstykket å fornye seg samtidig som de låter umiskjennelig som seg selv.

Allerede fra førstesporet «Convinced Of The Hex» merker man at bandet låter annerledes enn tidligere. Der det før har vært mest naturlig å sammenligne bandet med Mercury Rev eller Grandaddy, med sine fløyelsfalsetter og koselige pop, dukker band som Oneida, Stereolab og Spoon opp i hodet mitt denne gangen.

Det låter hardere enn jeg er vant til fra The Flaming Lips, med overstyrte analogsynther, dundrende trommer og vokal som faktisk går i et normalt toneleie. I flere av låtene glimter bandet til med langt mer energi og trøkk enn vanlig (hør for eksempel «Aquarius Sabotage»), noe som er en positiv overraskelse.

Liker å eksperimentere

The Flaming Lips har alltid vært et annerledes band som liker å eksperimentere (for eksempel ved å lage et album på fire CD-er som skal spilles samtidig), og «Embryonic» er en liten utskeielse i forhold til den poppa stilen på for eksempel «The Soft Bulletin». Intet mindre enn 18 spor er samlet på dette albumet, og flere av dem er instrumentalspor som binder plata sammen.

«Gemini Syringes» er et godt eksempel på dette, med sine Pink Floyd-aktige lekne orgeltoner og stemningsfulle lydlandskaper. Bandet annonserte nylig at de skal covre Floyds «Dark Side Of The Moon» noe som ikke kommer som noen stor overraskelse etter å ha hørt «Embryonic».

Platas klare midtpunkt er for min del to minutter lange « I Can Be A Frog » der Wayne Coyne synger om ei jente og alle dyrene hun påstår hun kan være mens Yeah Yeah Yeahs’ Karen O lager lyder til dyrene han ramser opp. Låter som oppskriften på et mesterlig epos, eller hur? Vel, på mystisk vis klarer Coyne og kompani å få dette tøyset til å bli en nydelig og vemodig vakker sang. Låta styrkes nok av at den er en veldig tilgjengelig liten perle midt i en jungel av mer uhåndterlige fem minutter lange spor og tominutters instrumentaler, og binder sammen albumet på mesterlig vis.

Buldrende beist

To andre spor som absolutt bør nevnes er «Worm Mountain» (der MGMT bidrar) og «Watching The Planets». Begge låtene er buldrende beist som krysser femminuttersmerket, og drives av overstyrte trommer- og bassgrooves. Med all sin kraft fungerer de ypperlig som hissige oppkvikkere mellom de ellers mer sedate låtene.

«Embryonic» er et psykedelisk lite monster på 70 minutter, og det tar tid å få full oversikt over låtene. Plata har ingen hits på størrelse med «Race For The Prize» og «Do You Realize?», men er til gjengjeld et veldig helhetlig og godt album som neppe vil skuffe fansen.