PLATE: Grant-Lee Phillips: «Little Moon» (Yep Roc/Bonnier Amigo)

Lyden av et smil

Lyden av et smil
Lyden av et smil

<pGrant-Lee Phillips er tilbake i toppform.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Bandet Grant Lee Buffalo brukte Neil Young og Crazy Horses hestekrefter for alt de var verdt på 90-tallet. Da frontfiguren Grant-Lee Phillips gikk solo vendte han seg mer og mer mot britisk pop og melankoli. På sitt nye album, «Little Moon», henter han ned månen.

Når Grant-Lee Phillips åpner sin nye plate, en plate som består av låter han har spilt på akustiske konserter det siste året, låter det temperert, lekent og popforførende i et akustisk rock’n roll-format.

Åpningslåta «Good Morning Happiness» er en smittekilde man ikke kan advare mot. Bare anbefale om man vil åpne dagen med en positiv grunnholdning.

En lytteplate

Utover på «Little Moon” får man flere ganger følelsen av at en slags Bryan Ferry-eleganse har blandet seg inn i Grants amerikanske singer/ songwriter-natur. Melankolien som ligger på lur gjør dette til en lytteplate. Ingen overfladisk og lite organisk popplate som man ofte hører i vår digitale tidsalder.Tilbake er frodigheten fra Grant Lee Buffalo, om enn sparsomt instrumentert og akustisk basert. Det låter rett og slett som lyden av et smil.

Grant-Lee Phillips er tilbake i bandformat igjen – blant annet med Jay Bellerose bak trommene slik vi hørte han på Alison Krauss og Robert Plants utmerkede «Raising Sand». Innspillingene med gamle og gode analoge prinsipper er gjennomført i løpet av kun fire dager. Og akkurat som Krauss/Plant fikk frem en levende livefølelse, føler man den samme menneskelige varmen på «Little Moon». Man hører at det skjer der og da, at øyeblikket har sitt momentum og at livefølelsen er ekte.

Dette er musikere som blør over instrumentene sine uten å gjøre noe nummer ut av det, samtidig som Grant leverer sine enkleste og beste vokalprestasjoner noensinne.

Tilbake i toppform
«Little Moon» er det første virkelig store albumet han har gjort under eget navn. I den grad artister som Elliott Murphy, Randy Newman, Bryan Ferry og vår egen Paal Flaata tar seg tid til å høre på andre artister så sitter de ved bordet under hele denne innspillingen. Uten å gjøre en mine til å ville gå. Ektheten i denne musikken treffer selv den minste døråpning.

«Little Moon» er det minst pretensiøse og praktfulle stykke melankolsk popmusikk denne høsten. Uten fiksfakseri og overdubbing er dette musikk rett fra kilden. For å sette det i perspektiv så er dette Bruce Springsteen for de som vil sitte ned. Sitte i skyggene i ro og fred og bare tappe takten med føttene i det lette blåaktige kveldslyset mens grunntanken til Woody Guthrie om hva låtskriverkunsten skal handle om siver inn i ryggraden.

Gjennom å ikke ta seg selv så høytidelig, gjennom å spille inn hardt og brutalt med gamle metoder, gjennom å finne frem frodigheten i et band igjen – finne at man kan stole på andre enn seg selv, er Grant-Lee Phillips tilbake i toppform. Ti år etter Grant Lee Buffalo har han ganske enkelt truffet gullåren igjen.

Personvernpolicy