PLATE: Kings Of Convenience: «Declaration Of Dependence» (Virgin/ EMI)

Littegranne konger

Littegranne konger
Littegranne konger

<pKings Of Convenience har laget en bra plate, men mangler det lille ekstra. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Bergensduoen Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe toner seg selv så langt ned, gjør seg selv så søte og unnselige med sin Simon & Garfunkel-inspirerte visepop at man nesten ikke merker at deres nye plate står og snurrer. Det får da være måte på å sitte på kaféhjørnet og gjøre seg selv ubetydelig. Man får lyst til å riste disse to svært så dyktige musikerne litt i skuldrene. Hive noen iltre glør inn på bålet.

Limboland

«Declaration Of Dependence» er ingen dårlig plate, men for å knekke koden bør du senke pulsen ned mot 40, øke innetemperaturen til 26-27, kortslutte telefonen og gjerne sørge for at øynene svømmer i 3-4 glass rødvin. Der nede, i limboland, vil du få en fin om enn noe polert opplevelse.

Musikalsk og vokalt er det Øye og Bøe driver med av høy klasse. Følelsene de sender over bordet er ekte. Skal/ skal ikke-tekstene fra det alltid så trøblete kjærlighetslivet er ikke preget av de endeløse klisjeene man har hørt så mange ganger før.

Men midt i den intime, akustiske, semitriste senkveldsmodusen savner man øyeblikket der de river seg løs slik deres forbilder Simon & Garfunkel gjorde rett som det var. Det hadde ikke behøvd være mer enn ett par låter av mer viril karakter for at denne plata skulle ha løftet seg et par hakk.

Raffinert og pasjonert nedstemthet

Jeg lar meg likevel imponere av hvor mye raffinert og pasjonert nedstemthet som lever i disse 13 nye sangene. De har hentet inn en brasiliansk/ latinsk chillout-karakter som gjør deres allerede nedtonede musikk midt mellom Simon & Garfunkels pop og britisk lo-fi melankoli mer tilbakelent enn noen gang.

De får frem et rikt klangbilde som på sitt enkle og sparsommelig som av og til kan minne om innadvendte artister som Scott Walker og John Martyn. Låter som «Boat Behind», «Rule My World» og «My Ship Isn’t Pretty» kryper godt under huden. Det er en grunn til at Kings Of Convenience har blitt tatt imot ute i verden på en måte svært få norske artister har. Og at de fortsatt nyter en hardt opparbeidet kred.

Likevel, som helhet er ikke «Declaration Of Dependence» spennende nok, selv om det vibrerer i de lave frekvensene.

Personvernpolicy