Lyttelua 65 (Big Star)

Store stjerner som alltid vil være Big Star.
Store stjerner som alltid vil være Big Star.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pLyttelua har tatt for seg Big Star, The Stone Roses, Monsters Of Folk og Pogo Pops. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom Skjeklesæther: Cowboy og indianer

Big Star: «Keep An Eye On The Sky»

Rockens veier er uransakelige. Sist sommer ruslet sangeren/ gitaristen Alex Chilton, en livs levende kultlegende, rundt i Halden en helg sammen med sine to lokale pick-up-musikere, Espen Holtan (nå i Trond Andreassens nye band, The Navigators) og Glen Vidar Solheim (tidligere Richochets, Sivert Høyem band).

De lot seg avbilde sammen i vakre Rødsparken og de spilte sitt sett for det som vel må betegnes som en engere krets på Krokett-festivalen på Fredriksten festning.

Året før hadde Chilton smøget seg inn på Down on the Farm utenfor Halden sammen med bandet som for alltid har sikret ham plass på toppen av Rockens Cult Hall of Fame, Big Star.

Et bandnavn som av de fire originale medlemmene, Chilton, Chris Bell, Andy Hummel og Jody Stephens, raskt må ha fortonet seg som en forbannelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For Memphis-kvartetten ble aldri store stjerner. Platene deres solgte i små opplag og bandet var ridd av både karrieremessig uflaks og senere av personlige tragedier. Bell ble drept i en bilulykke i 1978, bare 27 år gammel. Han hadde forlatt bandet allerede etter Big Stars debutalbum, «#1 Record» i 1972, og han rakk bare å lage et posthumt utgitt soloalbum, «I am the Cosmos».

Chilton har i tiårene som har gått laget sporadiske soloplater og produsert artister som gjennomgående har havnet i samme kategori som Big Star, rockens sfære for spesielt interesserte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Big Star var et sørstatsband som ikke gikk i cowboystøvler og som hentet like mye inspirasjon fra den første britiske bølga (Beatles, Kinks etc.) som fra soulmusikken som omga dem i Memphis. Resultatet ble blueprint´en for powerpopen som vokste frem i kjølvannet av punk og som en rekke band laget seg store karrierer av. Aller størst og mest, R.E.M.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bandets gitarist, Peter Buck, er intervjuet for essayet «The Great Crusade: Birthing The Cult Of Big Star» (av Bob Mehr) i den gedigne hundre siders bookleten som medfølger Rhinos velmatede 4-CD Big Star antologi, «Keep an Eye on the Sky». 98 kutt som gir et så omfattende bilde av Big Stars fragmenterte karriere som det er mulig å skru sammen.

Mest kjent for nulevende er sangen «In the Street», som er temasang for sit-com-serien «The 70’s Show», der gjort i Cheap Tricks versjon. Med på lasset er også singelen «I am the Cosmos/ You And Your Sister», som kom i 1978, Chris Bells eneste utgitte solosingel.

For avspilling på PCen, et svært sjeldent videoklipp av sangen «Thirteen», skrevet av Chilton og Bell sammen.

Paul A Nordal: Cowboy og manchestianer:

The Stone Roses: «The Stone Roses [20th Anniversary Legacy Edition]»

I 1989 var det absolutt ingen som hadde noe å stille opp med i forhold til The Stone Roses' 60-tallsinspirerte psykedeliaperle av et debutalbum, «The Stone Roses».

Artikkelen fortsetter under annonsen

På andre siden av Atlanterhavet hadde band som Pixies akkurat begynt å vokse seg store på undergrunnskartet, mens Seattle-grungen var i anmarsj, ledet an av grupper som Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam. Men på vårt kontinent var det på langt nær like mye spennende å spore på nykommerfronten. Det vil si hvis vi ser bort fra hva som skjedde på Manchester-scenen, og da spesielt i miljøet rundt klubben The Haçienda, hvor Madchester-begrepet oppsto parallelt med den kontroversielle housekulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til veteranene i New Order, var det urokråkene i Happy Mondays som regjerte den lokale musikkscenen i Manchester i 1989. Men det varte bare inntil The Stone Roses kom inn fra sidelinjen og bokstavelig talt satte dem alle i skyggen.

I forrige måned ble debutalbumet «The Stone Roses» av og med bandet av samme navn og som talte vennene Ian Brown, Mani (senere en sentral figur i Primal Scream), John Squire og Reni feiret med en ny og oppgtradert såkalt «20th Anniversary Legacy Edition». Og det i flere utgaver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til en dobbel utgave, bestående av det opprinnelige albumet med remastret lyd, en bonusdisk med demoer samlet med undertittelen «The Lost Demos», samt en DVD med både promovideoer og konsertopptak fra perioden rundt det ordinære plateslippet i 1989, slapp SonyBMG nylig også en «Collector's Edition»-boks bestående av hele seks disker.

Gjenhøret med, og oppgraderingen av «The Stone Roses» 20 år senere, levner ingen tvil om hvorfor nettopp dette albumet er blitt stående som en av de store britiske klassikerne for ettertiden.

Perleraden av låter, inkludert innertierne «I Wanna Be Adored», «She Bangs The Drums», «Made Of Stone» og «I Am The Resurrection», for ikke å glemme bonussporet og nesten ti minutter lange tolvtommerversjonen av «Fools Gold» (ikke inkludert på det ordinære versjonen av albumet), gjør fremdeles noe med lytteropplevelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse mesterlige musikkstykkene får meg til å tenke på hvor langt det faktisk er mellom hver gang mesterverk av dette formatet ser dagens lys. Det finnes riktig nok en solid rekke med ekte klassikere fra de 20 årene innen «The Stone Roses» landet med et brak 13. mars 1989, men Gudene skal vite at det ikke er i nærheten av like mange utgivelser som kan stemples med det samme kvalitetsmerket gjennom de 20 årene som har passert siden den gang.

For øvrig er dette den eneste utgivelsen av og med The Stone Roses du trenger. Den eneste oppfølgeren, «Second Coming» fra 1994, var en solid, for ikke å si pinlig nedtur for bandet som hadde et verdensherredømme fremfor seg. En liten trøst er det i det minste at frontmann Ian Brown gjør en forholdsvis fin figur på sitt ferske soloalbum «My Way», selv om det nok likevel er et par mil opp til nivået han presterte med sine bandkolleger tilbake i 1989.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Espen A. Amundsen: Indianer og plurianer

Monsters Of Folk: «Monsters Of Folk»

Monsters Of Folk er hva man kan kalle en indie-supergruppe, bestående av fire herrer som får Lyttelua til å se stjerner ikke ulikt dem som pryder etiketten på sjampisutgaven av Pommac. Luefanten hevder bestemt at musikken monstergutta har skapt er meislet ut av engelen Gabriel. Men der tar han feil.

Når det er sagt; etter å ha hørt skiva sånn cirka 13 ganger etter hverandre med Lua på toppen av knollen, kan jeg være enig i at Monster Of Folk har laget en fin dog ikke genial skive.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Monster Of Folk består av Conor Oberst (Bright Eyes), Jim James (My Morning Jacket), M.Ward og Mike Mogis. De to førstnevnte klatrer for hvert år nærmere og nærmere et skikkelig kommersielt gjennombrudd, M.Ward har laget et av årets beste album så langt mens Mike Mogis fortjener en medalje eller to for sin innsats som produsent på en rekke kremutgivelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Monster Of Folk selvtitulerte album krever en del gjennomlyttinger før den setter seg. Men selv da tangerer den ikke det beste de fire forannevnte har prestert på egenhånd eller med sine samarbeidspartnere. Hovedårsaken til dette er mengden av låter (15 til sammen) som flyter over i hverandre. De blir litt for mye og litt for likt.

Men bevares, det finnes mange fine øyeblikk som for eksempel «Dear God», «Say Please», «Whole Lot Of Losin’», «Man Named Truth», «Ahead Of The Curve», «Losin To Head», «Magic Marker» og «His Master’s Voice». På førstnevnte rulerer gutta på vokalen på en måte som for luetassen til å felle store, store, megastore tårer.

Mest av alt høres monstergutta ut som en krysning av My Morning Jacket og Bright Eyes, men Lua har rett i at artister som Johnny Cash, Flaming Lips, The Beach Boys, Traveling Wilburys, Wilco og Son Volt også trenger seg fram i lydbildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er jo ikke så helgærent, da?

Pogo Pops: «Where The Action Is»

Pogo Pop med evigunge Frank Hammersland i spissen, tråkker til med herlig powerpop fra første akkord på «Where The Action Is». Åpningssporet, «Restarted And Restored», er som snytt ut av nesa på Lyttelua-favoritten Matthew Sweet. Ganske enkelt helmaks, akkurat som neste låt ut, «Going For The Rainbow», som får regnbuen der jeg bor til å se ganske så pjuskete ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Where The Action Is» er både deilig og fartsfylt. Den renner over av snasne hooks, lekne gitarsoloer, herlige harmonier og lettbente melodier. Av og til høres bandet ut som en blanding av en lettbent variant av Richard Hawley og The Cure, andre ganger møtes The Beatles og foran nevnte Sweet.

Bruk av strykere, valthorn og steelgitar er med på å bygge ut det fra før av luftige lydbildet på en utsøkt måte. Noe særlig låter som «Funny On The Inside» og «Summer Of Bound» drar nytte av.

Da jeg spurte Lyttelua hva han syntes om «Where The Action Is» svarte han følgende:

- Den lukter Pommac herfra til universets ende.

- Men universet er jo uendelig, Lua?

- Trur’u ikke jeg veit det eller din skrotnisse!

End of story.