PLATE: Ian Brown: «My Way» (Fiction/Polydor/Universal)Brun popidyll

Er Ian Brown riktig mann til å ta over den ledige poptronen etter Michael Jacksons død? Foto: Gareth McConnell
Er Ian Brown riktig mann til å ta over den ledige poptronen etter Michael Jacksons død? Foto: Gareth McConnell
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pIan Brown rendyrker popstilen på sin nye plate.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«My Way»«My Way»

(ABC Nyheter): Etter å ha vært frontfigur i det en gang så legendariske bandet The Stone Roses som brakdebuterte med en av de store klassikerne innen moderne britisk rock for ganske nøyaktig 20 år siden, har Ian Browns solokarriere nærmest gått upåaktet hen. «My Way» er faktisk mannens sjette soloutgivelse på albumfronten, og spørsmålet er om han med denne kan klare å gjenoppreise for lengst tapt tillit.

Moderne og aktuell

«My Way» åpner støtt og stødig med det overraskende sterke singelsporet «Stellify». Her låter Brown like aktuell som moderne, mens låten i seg selv er en umiddelbar og svært tilgjengelig affære. Det er imidlertid ikke åpenbart at det er den gamle The Stone Roses-vokalisten vi hører, som med unntak av bidraget «Always Remember Me», er en virkning som vedvarer albumet gjennom.

Brown hevder at han skal ha vært inspirert av Michael Jacksons «Thriller» (som han for øvrig tidligere har spilt inn en forholdsvis sløy coverversjon av, red.anm.) da han skrev låtene til dette albumet. Paradoksalt nok ville skjebnen ha det til at kongen av pop døde på samme dag som «My Way» ble mastret. Men for den som tror at Ian Brown etter dette har laget en «Thriller Part 2», så forbered deg på å bli skuffet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Manchester-stemmen opererer for det første innen et helt annet hjørne av popmusikken, og for det andre er verken låter, fremføring eller stil i noe form for musikalsk slektskap med det Jackson gjorde i sine «Thriller»-dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppglødd

Dette betyr imidlertid ikke at «My Way» ikke har livets rett. Resultatet er et sjeldent oppglødd album signert denne karen. Låtene baner seg på et underlig vis opp og frem, og gir samlet sett som et høyst akseptabelt inntrykk når vi vurderer de 12 sporene på samlet brett.

Med unntak av en helt grei covertolkning av Zager & Evans' 1967-klassiker «In The Year 2525» er melodiene ellers stort sett signert Brown selv. Om ikke hele veien inn til mål, så fremstår dagens utgave av Ian Brown til tider som en undervurdert låtskriver på denne platen. Enkelte av låtene, inkludert åpningssporet «Stellify», «Crowning Of The Poor» og «Vanity Kills», avduker et låtskrivertalent som godt tåler å måles mot bragder mannen utførte tidlig i karrieren da han skrev låter for steinrosene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konkludert er ikke «My Way» et album som uten videre kan arkiveres i alternaiv/indie-skuffen, men står heller tilbake som et mer eller mindre helstøpt og rendyrket moderne popalbum med en forankring i 80-tallsmusikk i den samme gaten som et band som for eksempel The Killers trives i.

Overgår The Killers

Den poppete stilen kler faktisk Browns stemme nesten oppsiktsvekkende godt, uten at vi skal la superlativene ta helt av. Men at «My Way» overgår de siste utgivelsene signert publikumsfavorittene i nevnte The Killers, er det ingen som helst tvil om.

Den gamle helten er kanskje ikke helt tilbake øverst på tronen som han besatt sammen med sine bandkolleger i The Stone Roses for 20 år tilbake, men han kan i det minste nikke fra toppen og skue overlegent ned på yngre utfordrere i solokarrierebransjen - blant dem The Verves Richard Ashcroft og Suedes Brett Anderson.