PLATE: Mika: «The Boy Who Knew Too Much» (Casablanca/Island/Universal)Irriterende lykkelig

Mika er ute med sin andre langspiller, hvor han atter en gang forsøker å overdosere oss med lykkepiller. Foto: Julian Broad
Mika er ute med sin andre langspiller, hvor han atter en gang forsøker å overdosere oss med lykkepiller. Foto: Julian Broad
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMika fortsetter sitt korstog mot nedstemthet.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Boy Who Knew Too Much»«The Boy Who Knew Too Much»

(ABC Nyheter): Da Mika kom seilende inn fra sidelinjen med landeplagene «Grace Kelly» og «Relax, Take It Easy» for to år siden inntok han umiddelbart en posisjon som årets britiske nykommer på det kommersielle popkartet.

Elsket og/eller hatet for sin stemme som ofte ble sammenlignet med Freddie Mercurys, men med en trang til å ty til falsettsang og irriterende fengende radiovennlige hitlåter av det slaget som setter seg på hjernen og er umulig å få ut av hodet.

Debutalbumet «Life In Cartoon Motion» ble ikke uventet en suksess til tross for svært blandet mottagelse hos kritikerne. Nå er 26-åringen tilbake for å bevise at han er mer enn en døgnflue.

Følger samme oppskrift

Oppskriften på «The Boy Who Knew Too Much» er nøyaktig den samme som på debuten. Mika briljerer med et bredt utvalg med radiovennlige låter, men fyren må antagelig likevel belage seg på jobbe litt hardere for å opprettholde interessen hos den andelen av publikum som utelukkende orienterer seg om ny musikk gjennom å følge med på hva som skjer på hitlistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Årsaken til dette er at «The Boy Who Knew Too Much» ikke inneholder fullt så umiddelbare slagere som de overnevnte titlene fra 2007. Og selv om Mika også denne gangen, i hvert fall innimellom, går Freddie Mercury og Queen vel i næringen, så spørs det om ikke hans overdrevne fascinasjon for de gamle heltene gjør ham en bjørnetjeneste.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sist er det Mika selv, eller Michael Holbrook Penniman som han egentlig heter, som stort sett selv har skrevet låtene på albumet. At han også denne gangen kommer til å treffe de store massene er det likevel liten tvil om. Førstesingelen og åpningssporet på albumet, «We Are Golden», er fjærlett powerpop av det slaget som går rett inn i øret og setter seg. Uten at det betyr at vi snakker om en moderne klassiker.

Veldig til stede

Albumets øvrige 11 spor er bygget over samme lest, hvor Mika er til stede her, der og over alt med sin karakteristiske stemme, backet opp av koringer så dominerende at det nesten er umulig å ikke la seg distrahere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er Mikas styrke så vel som svakhet som artist. Hadde disse låtene dukket opp i glitterpopens glansdager på begynnelsen av 70-tallet kunne han kanskje ha kommet seg unna med det. Men i 2009 blir dette hakket for selvdestruktivt positivt til at vi kan la det passere sånn helt uten videre. For hvem trenger vel en overdose med lykkepiller? Sånn føles det nemlig etter å ha vært infisert av de tolv sporene som utgjør «The Boy Who Knew Too Much».

Mika skal likevel ha for at han er en stor entertainer på scenen, noe han ikke minst overbeviste oss om under sitt formidable sceneshow under Benicàssim-festivalen i fjor sommer. Her gikk det nærmest sport i å svelge kameler mens man nynnet med på mannens fengende refrenger og artistens karismatiske utstråling fra scenekanten.

På plate fremstår imidlertid Mika fremdeles som en artist man enten elsker eller hater. Men det er påfallende, ja nesten skremmende lett til å ty til det sistnevnte. Legg til at samtlige av bidragene her er av så optimistiske at de kan irritere vettet av en hver som ikke ønsker å være så fordømt lykkelig hele tiden.