PLATE: Pearl Jam: «Backspacer» (Universal)

Amok i godtebutikken

Amok i godtebutikken
Amok i godtebutikken

<pGutta i Pearl Jam skuer bakover med stort hell. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Jeg tror Pearl Jam i rusen over å være kvitt Bush har gått gjennom platesamlingene sine og gått amok i rock’n roll-dj stil på nachspiel etter nachspiel.

Det blir plater av sånt!

Med tittelen «Backspacer» ligger det litt i kortene at Eddie Vedder & co har tillatt seg å skue bakover i rockhistorien. Først og fremst den amerikanske, men også britiske milepæler fra 60/70-tallet og nyere tid. All heder til markerte rockband som Foo Fighters og Green Day, men når det kommer til formidling av kontant, pønkenergisk og «straight-in-the-vein» rock’n roll har de fortsatt noe å lære av Pearl Jam.

Amok i godtebutikken

For alle som liker Pearl Jam og har hengt med dem siden starten på 90-tallet, er «Backspacer» et album der bandet på alle måter har gått amok i godtebutikken. Om du har et bra rock’n roll-arkiv å dykke ned i vil du finne mange stilretninger og artister/band som har blitt «backspacet».

Åpningslåta «Gonna See My Friend» har energien og den frenetiske rockfoten til Pete Townshend og Roger Daltrey i The Who. Og fordi Pearl Jam er amerikanske har de lagt på noen hekto og stekt den som en blodig amerikansk biff.

«Got Some» fortsetter i Bad Religion-inspirert og begeistret pønkrock og på «The Fixer» legger bandet inn klassiske garasjerock-riff ala The Stooges før de på «Johnny Guitar» sjarmerer lytteren i senk med noe som høres ut som et ungt Aerosmith anno 1974 i møte med bluestonene i MC5.

Mest overraskende er country/folk-ballade «Just Breathe» som nikker til John Prine og Pete Seeger. Hadde jeg ikke visst at det var en Pearl Jam-plate kunne jeg tatt det for å være en av låtene på Sivert Høyems nye album. Kanskje det ikke er et helt Atlanterhav mellom oss likevel?

Morsomt krydder

Det faktum at At Pearl Jam på «Amongst The Waves» tar en avstikker til tradisjonell amerikansk FM-rock, at de på «Unthought Known» nikker i retning av nyere britisk melodiøs rock ala Keane og Muse og at på «Supersonic» hedrer ekte 60-talls rock’n’ roll, er for meg morsomt krydder. Særlig sistnevnte er en killer.

Mot slutten av plata ligner Pearl Jam litt mer på sitt gamle jeg. «Speed Of Sound» har noe gospelaktig over seg og «Force Of Nature» er den kanskje den mest typiske Pearl Jam-rockeren på hele skiva. Avslutningssporet «The End» er en naken og sparsommelig instrumentert låt med en tekst som handler om tilgivelse. Om å finne noe å holde fast i før slutten kommer. Skulle det vise seg at dette er slutten for Pearl Jam er det utvilsomt av den grandiose sorten.

Personvernpolicy