En ekte romantiker

En ekte romantiker
En ekte romantiker

<pRichard Hawley har laget et album som tidvis kryper under huden på lytteren. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Personlig falt jeg pladask for Sheffield-crooneren Richard Hawley etter å ha hørt «Late Night Final» en sen ettermiddag sånn cirka 2001. Hovedårsaken til at jeg valgte ut akkurat den plata blant alle fristelsene i nyhetshylla var det stilige coveret. Jeg ante ingenting om musikken, men da åpningslåta «Something Is…» trillet ut av høytalerne forstod jeg for n’te gang at man ikke kødder med sin musikalske intuisjon.

En ekte crooner

På de to påfølgende albumene, «Lowedges» og «Coles Corner», overbeviste Hawley meg om at en ny stjerne var født. En stjerne som hentet inspirasjon fra det glade 50-og 60-tallet og sangere som Roy Orbison, Frank Sinatra og Scott Walker. At mannen tidligere hadde vært medlem i Pulp, der kompisen Jarvis Cocker styrte skuta, var det fint lite som vitnet om.

Måten de romantiske låtene smeltet sammen med den maskuline, men akk så vare vokalen, for ikke å snakke om det eminente gitararbeidet, gjorde Hawley til en slager både i Storbritannia og her til lands. Noe som igjen førte til at mange skaffet seg den litt skuffende oppfølgeren til «Coles Corner», «Lady’s Bridge».

Og nå er han her igjen, romantikeren fra Sheffield, med sitt femte album, «Truelove’s Gutter». En neddempet plate som for det meste hvisker lytteren små hemmeligheter i øret. Arrangementene er som vanlig stilfulle, akkurat som hovedpersonen selv, men låtene klarer heller ikke denne gangen å feste et like hardt grep som på «Lowedges» og «Coles Corner».

Det blir aldri dårlig, men de tilbakelente og sofistikerte låtene mangler tidvis dynamikken og gripeevnen som må til for at lytteren nagles fast til øretelefonene. Når det er sagt; flere av sporene på «Truelove’s Gutter» kryper etter hvert såpass langt under huden at de ikke forsvinner med det første.

Med blomster i begge nevene

Den Scott Walker-aktige «For Your Lover Give Some Time» har for eksempel dukket opp i mitt musikkbefengte hode opptil flere ganger dagelig den siste uken. «Open Up Your Door», «Ashes On The Fire», «Don't You Cry» og «Remorse Code» er også låter som biter seg fast. Sistnevnte hadde sågar vært platas beste spor om Hawley hadde kuttet ut se siste tre minuttene. De tidvis desperate og sørgmodige tekstene er også med på å dra opp helhetsinntrykket.

Om du ønsker deg en romantisk beiler på døra med blomster i begge nevene, kan du trygt gå til anskaffelse av «Truelove’s Gutter». Det faktum at mannen bak albumet trolig har plukket blomstene på kirkegården trenger du ikke å bry deg om. Det er nemlig gjort i beste mening.

Personvernpolicy