PLATE: Sivert Höyem: «Moon Landing» (Hektor Grammofon/Universal)En av de største

«Moon Landing»

(ABC Nyheter): På sitt tredje soloalbum tar den tidligere Madrugada-vokalisten flere nye grep som indikerer en ny start for artisten.

For det første har han byttet ut den tradisjonelle norske ø-en med en svensk ö i etternavnet. Backingbandet, som teller Cato «Salsa» Thomassen, Børge Fjordheim og Kalle Gustavsson (fra The Soundtrack Of Our Lives), krediteres ikke med eget navn slik The Volunteers ble det på forgjengeren «Exiles» (2006), så på mange måter presentere vi her for en debutant som tar fatt på karrieren med blanke ark.

Ser fremover

Men så er også «Moon Landing» den første platen Sivert Høyem gir ut uten et fast band å lene seg på. Uten avdøde Robert Burås er Madrugada som kjent et tilbakelagt kapittel, og fremtiden til denne artisten dreier seg utelukkende om Sivert Höyem.

Stilmessig spriker «Moon Landing» i flere retninger enn hva tilfellet var på hans to første soloplater, samtidig som låtmateriale og struktur har en annen dimensjon enn noe av det Høyem har gjort med Madrugada.

Selv om stemmen er den samme, har dette albumet et langt mørkere preg som kan gjøre lytteropplevelsen til en noe mer krevende jobb for lyttere som forventer en tradisjonell videreføring av det Sivert har involvert seg i tidligere.

Om inngangen til Sivert Høyems musikalske univers ikke synes like enkel å finne har den som ikke er ute etter umiddelbar nytelse mye å vinne på å gi «Moon Landing» noen runder i spilleren. Man må som kjent grave for å finne gull, og den som graver dypt nok vil i tillegg til bidraget «Going For Gold» også kunne finne store mengder av annet edelt metall i låtene som utgjør dette albumet.

Fester seg gradvis

Høyems komposisjoner har en tendens til å utvikle seg på et vis som gjør at de fester seg gradvis. Men når låtene først sitter så viser det seg at hver enkelt av dem har en egen identitet som gjør dem til små, unike enheter som det ikke er vanskelig å omfavne som lytter.

Låtmaterialet varierer fra åpningen med den nesten ni minutter lange «Beldorado», via det mer lavmælte i «The Light That Falls Among The Trees» til det mer uteleverende i spor som «Lost At Sea» og «Shadows/High Meseta» som på et vis avslører at artisten bak har vært søkende og kanskje også litt desorientert etter at makkerens død førte til oppløsning av hans gamle band.

Den litt dystre stemningen går igjen som en rød tråd gjennom hele albumet. Men samtidig levnes det ingen tvil om at det finnes håp. Noe som kanskje best gjenspeiles i platens mest lystige innslag; tittelsporet «Moon Landing» og «What You Doin' With Him?».

Satser bredt

«Moon Landing» indikerer som nevnt innledningsvis en ny start for Sivert Höyem. Om tødlene i etternavnet gir han et bedre grunnlag for internasjonal suksess gjenstår å se, men Sivert har ikke lagt skjul på at han ønsker å satse videre med sin solokarriere også utenfor landegrensene.

Enn så lenge er «Moon Landing» ytterligere et bevis på at Sivert Höyem fremdeles er å regne som et av de største navnene innen norsk rock i mange år fremover.