Deilig absurd

Deilig absurd
Deilig absurd

<p«Se opp» er noe så sjeldent som en barnefilm som tar for seg alderdommens sorger, drømmer og lengsler.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gang på gang inntar barn og dyr hovedrollene i kinofilmer for barn. I «Se opp» er derimot historiens helt en gammel grinebiter, som tilsynelatende verken liker barn eller dyr. Og det funker – til dels.

Livet har tatt igjen enkemannen Carl Fredricksen, uten at han har fått gjennomført de drømmene han og kona hadde gjennom livet. Barnløs, og nummeret før han blir sendt på aldershjem, gjør Fredricksen en siste kraftanstrengelse, og flykter opp i luften i huset sitt, som blir trukket av tusenvis av ballonger. Han vil fly til Sør-Amerikas villmark, som han og kona alltid drømte om. Dessverre for Fredricksen, har en liten speidergutt sneket seg med som blindpassasjer.

Gjør det igjen

Animasjonsselskapet Pixar (som står bak filmer som «Oppdrag Nemo», «Wall-E» og «De Utrolige») klarer som vanlig å lage film som fungerer godt for voksne så vel som barn. Det er et vågestykket å skulle presentere alderdommens problemer for barn – og i tillegg gjøre det morsomt. Uventede hendelser, absurditeter og gjenkjennelse gjennom speidergutten Russell gjør at Pixar treffer bredt også denne gangen. Det var kanskje også et sjakktrekk å la kinopublikumet få treffe Fredricksen som barn, som igjen kan gjøre at de yngste tilskuerne kan kjenne seg igjen i filmens helt.

Men denne presentasjonen av Fredricksens tidlige liv er også et av filmens problemer. Det gjør at «Se opp» kommer seint i gang, og skyldes nettopp at Pixar forsøker å skildre et helt livsløp, og kjærligheten mellom to personer, iløpet av filmens introduksjon. Denne delen kunne fint stått for seg selv, og minner på mange måter om Pixars mange artige og underfundige kortfilmer. Den er vakker, og litt morsom, og forteller en historie nesten helt uten ord. Men som starten på en spillefilm, gjør den at hovedhistorien til tider føles seig og treg.

Lang ventetid

Det som særlig kjennetegner, og har løftet opp Pixar-filmene tidligere, er de sprø og morsomme side-kick-karakterene. Du husker kanskje glemsomme Dory og reka Jacques med støv på hjernen fra «Oppdrag Nemo». Eller hva med Rex, den livredde dinosauren fra «Toy Story»? Side-kick-karakterene finnes det også flere av i «Se opp», men de blir introdusert så altfor seint. De er med på å løfte stemningen, og bidrar til flere latterkuler. Hadde de bare kommet tidligere på banen, ville jeg kanskje ikke tatt meg selv i å se på klokka i kinosalen.

Gir magesug

Som så mange andre animasjonsfilmer om dagen, kommer også «Se opp» i en 3D-versjon. 3D fungerer svært godt i de luftige scenene. Her kommer endelig spesialeffekten til sin rett, og skaper et perspektiv og magesug som må være tilnærmet umulig å få til i 2D. Men resten av filmen gjør ikke 3D-effekten noe større nummer ut av seg, og som i så mange andre filmer den siste tiden, tar jeg meg i å glemme at den er der. Jeg irriterer meg mer over at 3D-brillene klør på nesa, enn jeg lar meg fascinere av hvordan det ser ut på lerretet. Og da er det vel ikke noe poeng?

Alt i alt er likevel «Se opp» en sjarmerende film, jeg tror både små og store vil ha glede av. Den er varm, morsom og til tider deilig absurd. Hadde historien bare blitt fortalt litt tettere, og de morsomme karakterene blitt introdusert litt før, ser jeg ikke bort ifra at «Se opp» kunne ha klatret enda en stjerne opp på skalaen.

Personvernpolicy