PLATE: Wild Beasts: «Two Dancers» (Domino/EMI)Heite villdyr

Wild Beasts er både produktive og originale nok til å kunne gjøre seg gjeldende på det engelske musikkartet i årene fremover. Foto: Domino Records/EMI (promo)
Wild Beasts er både produktive og originale nok til å kunne gjøre seg gjeldende på det engelske musikkartet i årene fremover. Foto: Domino Records/EMI (promo)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pHar Wild Beasts det som skal til for å overta den britiske poptronen?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Two Dancers»«Two Dancers»

(ABC Nyheter): Et drøyt år etter albumdebuten «Limbo, Panto», er britiske Wild Beasts allerede klare med en oppfølger. I likhet med forgjengeren, er «Two Dancers» et bevis på at dette er et band med ambisjoner.

«Two Dancers» åpner silkemykt og forførende med elegante «The Fun Powder Plot», ett av i alt 11 nesten like forføreriske bidrag som toppes av totalt uimotståelige «Two Dancers (I)» og «This Is Our Lot».

Balanserer på kanten

Falsettsangen til bandets hovedvokalist Hayden Thorpe vil nok for enkelte være utfordrende å forholde seg til i lengden, men på dette albumet balanserer den helt på kanten av hvor langt det er mulig å strekke den uten at det føles overdosert. Produsent Richard Formby har med andre ord gjort en god jobb både med tanke på denne detaljen og på albumet i sin helhet.

Det kan også delvis forklares med Wild Beasts' utsøkte teft for låtsnekring. Vi snakker verken om ordinær popmusikk her, ei heller om sær indierock, men kanskje noe som kan plasseres et sted midt i mellom. Wild Beasts synes snarere å ha funnet frem til en musikalsk identitet gjennom en rekke forskjellige elementer som synes å passe bandet og deres uttrykk som hånd i hanske. Resultatet låter fint, og det låter kledelig annerledes enn det meste annet som rører seg om dagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Helheltlig lytteropplevelse

Det dette albumet først og fremst vinner på er måten låtene er bygget opp og hvordan de forskjellige sporene er plassert i forhold til hverandre. Det resulterer i en sjelden helhetlig lytteropplevelse som føles gjennomtenkt og som gir en slags sammenfattet mening. Dette selv om «Two Dancers» ikke akkurat er konstruert som et konseptalbum.

Thorpes falsett fungerer videre på en måte bandets tydeligste signatur på lik linje med Billy MacKenzie i sin tid var det samme for The Associates. Fjorårets debutalbum bar også et klart preg av dette, men på «Two Dancers» synes det å være mer orden i kulissene, noe som gir musikken en kledelig ramme.

Samlet sett scorer Wild Beasts høyere denne gangen fordi «Two Dancers» rett og slett står tilbake som et mer eller mindre helstøpt album. Kanskje et av de aller mest spennende øyriket i vest har fostret i løpet av det inneværende året.