PLATE: Muse: «The Resistance» (Helium 3/Warner)Fanget i Muse-fella

«The Resistance»

(ABC Nyheter): Siden Muse debuterte med «Showbiz» for ti år siden har de vokst seg ut av sine egne skostørrelser og fyller i dag de største konsertarenaer verden rundt. Søndag 25. oktober kommer de i den anledning til et for lengst utsolgt Oslo Spektrum.

Musikken til Muse har hele veien vært av et format som de store massene lett lar seg forføre av, noe de ikke minst har overbevist sitt publikum med fra scenekanten. Førstesingelen «Uprising» fra årets utgivelse har også indikert at gruppen har vært savnet av fansen, selv om den aldri nådde toppen av listene i andre land enn Polen.

Mer pompøs retrorock

«The Resistance» er Muses femte studioalbum, og føyer seg pent inn i rekken av pompøse stadionrockutgivelser signert trekløveret fra Devon, helt på sørvestspissen av England.

Den smått irriterende vokalen til Matthew Bellamy har i årenes løp heldigvis moderert seg noe. Spesielt merkbart har dette vært på bandets to siste plater, så opplevelsen av et helt album med dette bandet er ikke lenger fullt så krevende som tilfellet var med bandets tre første.

Men det alene er beklageligvis ikke nok til å gjøre Muse til et spesielt interessant band anno 2009. Muse er nemlig alt for lite originale i formen, og de kan i beste fall betraktes som et annenrangs Queen. Noe ikke minst låta «United States Of Eurasia (+ Collateral Damage)» er et direkte plagsomt bevis på.

I Queens fotspor

Det er flere låter på dette albumet som tyder på at Muse går enda sterkere inn for å overta Queens gamle posisjon på det britiske rockkartet. Den engelske trioen har allerede lyktes i å overbevise noen av Freddie Mercury og kompanis gamle tilhengere, men de taper enda mer terreng ved å se seg tilbake i stedet for å vende blikket fremover og skape noe nytt. Muse kopierer til tider gamle Queen-riff uten det minste snev av blygsel. I det store bildet fremstår med andre ord Muse mest av alt som pompøse kopister fremfor å være et originalt alternativ.

Både Queen og Muse skal imidlertid ha for å være band i besittelse av to karateristiske vokalister. Noen liker stemmene, andre hater dem. Undertegnede ligger nok nærmere den sistnevnte kategorien, dog uten å trekke det så langt som til hat. Men Bellamys vokal er fremdeles av det slaget som ødelegger mer enn den gagner bandets uttrykk.

Rent låtmessig viser Muse, i likhet med hva de har gjort på sine tidligere plater, en tendens til å kunne lire av seg låter som i og for seg står stødig på egne ben. Bare synd at de ødelegges av Bellamys nervepirrende stemme i selskap med alt for mange overpompøse og retrospektive arrangementer. Som for øvrig ble gjennomført i langt mer tiltalende form i Queens glansdager.

En parodi

Det aller største problemet med Muse er at de høres ut som en parodi. En parodi på seg selv, på Queen og på alle de andre ambisiøse stadionrockerne som opererte i det mer glamorøse hjørnet av glitterpoprocken på 1970- og 80-tallet. Det var ikke spesielt spennende den gang da, og det er på ingen måte mer aktuelt i dag.

Konklusjonen er at Muse igjen leverer et overdimensjonert album som tilsynelatende vil så fryktelig mye, men som likevel står tilbake som atter et middelmådig produkt signert trekløveret.