Meny

Tre slags politikere på nett

Politikerne avsløres på nett. Foto: Twitter. Montasje: ABC Nyheter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dialog er et ofte brukt honnørord i politiske kretser, men politikernes opptreden i sosiale medier – på blogger, Twitter og Facebook - viser oss hvem som bare bruker ordet til å pryde festtaler.

Årets stortingsvalg er det første i norsk historie hvor sosiale medier har vært en uttalt integrert del av valgkampstrategien for de fleste partier, og vi får helt sikkert mange runder med karaktersetting av politikernes opptreden på denne arenaen i etterkant av valget. Men fra et tidlig stadie av ble det klart at enkelte politikere enten bare trives med velgerkontakt når det er et kamera til stede, eller verken forstod seg på eller prioriterte å sette seg inn i hvordan sosiale medier fungerer.

Tre typer skilte seg ut:

Hipster wannabe: Bare ”må” være der

Litt som en halv-keitete ungdom som tror at nøkkelen til suksess er den kule merkegenseren, men snart oppdager at genseren ikke gjør personen. Den klart største gruppen av profilerte norske politikere havner i denne gruppen. Noen må ha fortalt dem at de bare må være tilstede i sosiale medier, at det er nytt og trendy og kommer for fullt. Kanskje har de et halvt øye til president Barack Obamas mye omtalte bruk av sosiale medier i den amerikanske valgkampen i 2008, men fyller Twitter- og Facebookprofilene sine med endeløse beskrivelser av frokoster, styremøter og trafikkorker.

For å sitere Financial Times- spaltisten Lucy Kellaway om britiske toppsjefer som går i samme fella: ”Enten fyller de det med trivielle personlige detaljer, eller så fyller de det med trivielle profesjonelle detaljer - hvilket om mulig er verre. De første scorer høyt på pinlighet, de andre på kjedsommelighet.”

Konklusjon: Overvurderer klart velgernes interesse i egen person.

Eksempel: Jens Stoltenberg

Medieyndling wannabe: Er der for å få medieoppslag

Oppdaget raskt at sosiale medier har nådd en kritisk masse blant den tilsynelatende viktigste målgruppen for flere politikere: journalister. Om ikke førstegangsvelgerne, eller majoriteten av velgerne som sådan er på mikrobloggingstjenesten Twitter, har norske mediefolk virkelig blitt bitt av Twitter-basillen i år, og bruker den flittig som en kilde til lette oppslag. - Jeg og mange kolleger bruker Twitter bevisst til å nå journalister, som en måte å selge sakene våre, sa Arbeiderpartipolitiker Hadia Tajik, på et seminar i regi av Institutt for Journalistikk (IJ) tidligere i år. Hun presiserte også at hennes bruk av sosiale medier som You Tube åpnet dørene til massemedier som Aftenposten, hos Grosvold, til TV-debatter osv. for en ung og relativt ukjent kvinnelig politiker.

Konklusjon: Treffer sin målgruppe midt i blinken

Eksempel: Hadia Tajik

Demokraten: Er der for å gjøre en forskjell

Ser på sosiale medier som et demokrati-prosjekt: en plattform som potensielt kan snu opp ned på forholdet mellom velgere og politikere, og minske avstanden mellom den regjerende elite og de som blir regjert. Heller ikke fremmed for å bruke sosiale medier for å gå i rette med medienes fremstilling av egne utsagn, eller for å snakke om temaer mediene ikke er interessert i å snakke med vedkommende politiker om.

Konklusjon: Undervurderer konvensjonenes styrke og faktiske maktforholdene her i verden, men er sjarmerende i sin blinde idealisme.

Eksempel: Bård Vegard Solhjell

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus