Overraskende vending i Tyskland

Slik valgvinden nå blåser og slik de forskjellige partier posisjonerer seg, kan det ende med høyst forskjellige regjeringer. Det er nesten som i Norge. Det viktigste som er skjedd er at en koalisjon mellom kristeligdemokratene og fridemokratene, som forbundskansler Angela Merkel hadde håpet på, ikke lenger er så sannsynlig. Kristeligdemokratene gikk klart tilbake både i Thüringen og Saarland, og de siste meningsmålinger gir nå det svart-gule regjeringsalternativ (kristeligdemokratene og fridemokratene) for første gang under 50 prosent.

Forskjellige regjeringsalternativ

Det kan bli en regjering de grønne går sammen med kristeligdemokratene, slik de allerede har gjort i Hamburg, men de kan også samarbeide med sosialdemokratene og Die Linke. Den sosialdemokratiske ledelse sier at et regjeringssamarbeid med Die Linke er i orden på delstatsplanet. Det er jo forlengst tilfelle i Berlin og kan bli det både i Thüringen og Saarland, men det kommer ikke på tale på landsbasis. Men hva politikerne sier den ene dagen, kan forandre seg til noe helt annet neste dag, avhengig av hvor vinden blåser.

Den sosialdemokratiske kanslerkandidaten Frank-Walter Steinmeier og Angela Merkel. Foto: AP

Det kan være grunn til å minne om det gamle ordtak at det lyves aldri så mye som etter en jakt, i et bryllup og i en valgkamp. Dette vet både politikerne og velgerne, og det har gjort at politiske utsagn ikke tas så alvorlig. I verste fall kan denne skepsis utvikle seg til politikerforrakt, slik vi har sett tendenser til også i Tyskland.

Fortsatt storkoalisjon?

Et resultat av den usikre valgsituasjon kan bli at storkoalisjonen mellom kristeligdemokratene og sosialdemokratene fortsetter under Merkels ledelse. Det er ikke noen særlig ønskverdig situasjon. For selv om en storkoalisjon gir flertall i forbundsdagen og dermed skaper en viss stabilitet, så lammer det den politiske og samfunnsmessige debatt, og det er selvsagt ikke bra for demokratiet.

Den nye situasjon er altså at ikke bare sosialdemokratene ventes å gå tilbake i forhold til tidligere, om enn ikke så sterkt som meningsmålingene på forsommeren tyder på. Kristeligdemokratene ligger også an til tilbakegang. Angela Merkel ble lenge anklaget for å være for mye verdensstjerne og for lite opptatt av tysk politikk Nå møter hun kritikk i eget parti for at hun ikke er aggressiv nok. Angela Merkel er mer tilbakeholden i sine utfall mot sosialdemokratene enn de sosialdemokratiske lederne er mot henne.

Steinmeier uten karisma

Men den sosialdemokratiske kanslerkandidaten Frank-Walter Steinmeier ligger heller ikke særlig godt an i meningsmålingene. Steinmeier mangler rett og slett karisma. Han klarer ikke engang å begeistre sine egne. Bare 18 prosent av tyskerne ønsker ham som nye statsminister, mens Merkel støttes tross en viss svekkelse av hele 58 prosent. Steinmeier er altså ikke i den situasjon at han lenger kan totalt avvise Die Linke og Oscar Lafontaine, som han egentlig misliker sterkt. Lafontaine er en politisk rev som har klart å manøvere i det uoversiktlige politiske landskap. Av sine egne omtales han som en politisk pragmatiker som er mer fleksibel, men også mer personlig ærgjerrig enn hans østtyske kolleger i Die Linke.

Opels problemfylte fremtid

Et av de mest delikate spørsmål i valgkampen er Opels fremtid, hvilket vil si mange tusen arbeidsplasser i et land der ledigheten igjen øker. Det er amerikanske General Motors (GM) som eier Opel, og siden GM omstrukturerer for å unngå konkurs ville de selge bilfabrikkene i Tyskland. Angela Merkel støtter en plan der den kanadisk-østerrikske bildelfabrikanten Magna International får støtte av den russiske Sberbank. Dette er Washington av strategiske grunner lite lysten på å godta. Amerikanerne er i likhet med britene bekymret for Russlands økende innflytelse i vesteuropeisk økonomi takket være olje og gass. Nå ser et ut til at det likevel blir noe av salget og de tyske arbeidsplasser kan reddes.

Tysk alenegang?

Hadde disse planer torpedert, vill det ha blitt et enormt prestisjenederlag for Angela Merkel, og det ville ha økt avstanden mellom Tyskland og USA til tross for begeistringen for Barack Obama. Det var ikke så enkelt som tyske medier fremstilte det og som politikerne håpet på, at bare Obama erstattet George W. Bush, skulle alt bli så mye bedre.

Amerikansk og britisk presse spekulerer over om tyskerne er i ferd med å starte en «Aleingang» (alenegang) der tyske nasjonale interesser kommer foran hensynet til NATO og EU. Det er først og fremst britene som mener at tyskernes Europa-solidaritet ikke lenger kan tas for gitt, men det er lenge siden britisk presse har hatt noe positivt å si om Tyskland. Det er ikke bare i fotball at britene har en tendens til primitive antityske holdninger. Dessuten er det så som så med britenes egen EU-solidaritet.

Tyske nasjonale interesser

Men det er en kjensgjerning at Tyskland satser sterkt på økonomisk samarbeid med Russland, og selv om Merkel er mer skeptisk enn Schröder var til tette forbindelser med Russland, så vil Berlin ha et nært politisk samarbeide med Moskva.

Tyskerne mener det er i deres nasjonale interesser. Og det er nettopp begrepet nasjonale interesser som går stadig sterkere igjen i motsetning til tidligere da tyskerne var ytterst forsiktige med å vise slike tendenser.

Før i tiden hadde tyske diplomater forbud mot å bruke ordene «nasjonale interesser». Tyskland skulle kunne realisere sine internasjonale mål bare gjennom EU. Det var EU som var tysk utenrikspolitikk.
Men man kan spørre hvorfor ikke også tyskerne skal kunne arbeide for sine nasjonale interesser når britene og franskmennene har gjort dette uten blygsel i årevis.