Hva er det vi egentlig frykter?

I dag er det åtte år siden World Trade Center og Pentagon ble angrepet.

Jeg husker godt den uhyggelige følelsen da jeg så det andre flyet på vei inn i tårn nummer to. Jeg husker hvordan det var å komme på jobben dagen etter og diskutere at «nå kan man ikke være trygge noen steder i verden». Jeg husker hvordan det journalistiske arbeidet ble preget av raseri og redsel. Jeg husker at jeg febrilsk ringte broren min for å få et livstegn. Han var i New York på ferie (det viste seg etterpå at han hadde tatt heisen til toppen av World Trade Center...om kvelden den 10. september)

Åtte år senere er terrorvarsler blitt en rutinesak. Vi léer knapt på øyelokkene når amerikanske myndigheter sender ut en bulletin til det føderale amerikansk politiet om å være ekstra på vakt på årsdagen for terrorangrepet.

Fokuset til det føderale politiet FBI illustrerer hvor stor plass terroren har fått i myndighetenes bevissthet. Politibyrået har bekjempelse av terrorisme som prioritet nr. 1. Rundt 40 prosent av byråets nesten 33.000 ansatte er i 2009 satt til å bekjempe terror, skriver New York Times.

Og det koster langt mer enn det smaker: Av de 5500 tipsene og ledetrådene som FBI har fulgt opp de siste fem årene, har kun fem prosent, 275 saker, vært troverdige nok til å starte skikkelig etterforskning.

- Mesteparten av tiden jager vi skygger, medgir Lee Ann Bernardino, en spesialagent med 20 års erfaring. Og legger til dét som kanskje er hovedbegrunnelsen for at de aller fleste mennesker aksepterer de enorme kostnadene ved terrorberedskapen:

- Det er bedre å jage skygger enn å finne ut senere at du slapp noen forbi.

Det er nettopp denne frykten for at det skal smelle som gjør at vi godtar ekstraordinære tiltak overalt hvor vi ferdes. For bare ti år siden ville vi aldri i verden ha akseptert videokameraer i det offentlige rom, avlytting av telefonsamtaler, overvåkning av e-post og langvarige fengselsopphold uten dom.

Men det kan jo også være derfor at det ikke har vært et alvorlig terrorangrep i USA siden 2001? Noen mener fortsatt at innstramningene i sivile rettigheter og milliardene som er pøst inn i antiterrortiltak har fungert.

De har i hvert fall fått oss til å stivne av frykt. En bombe utløst ved Oslo rådhus. En selvmordsbomber om bord på et fly fra Gardermoen. Granater i 17. mai-toget. Alt dette er skrekkelige scenarier, men hvor stor er sjansen for at faktisk vil skje?

Det er ikke så ofte jeg er enig med den republikanske politikeren og kommentatoren Pat Buchanan, men han snakket fornuft i 2007 da han omfavnet tidligere utenriksminister Colin Powell: Både Buchanan og Powell mente at terrortrusselen må bli satt i perspektiv. «Vi bør ikke skremme oss selv til døde med vår egen propaganda, vi kan ikke tillate at terrorfrykten monopoliserer hver eneste ledige time på døgnet og fører til at vi gir opp vår frihet.»

Og det er heller ingen tvil om at terrorkrigen går på bekostning av bekjempelse av annen kriminalitet. FBI-sjefen Robert S. Mueller III sier de tapper store etterforskningsressurser de ellers ville brukt på økonomisk kriminalitet og narkotikaetterforskning. Pat Buchanan viser til at 100.000 amerikanere ble drept i perioden 11. september 2001-2007, ikke én av dem av en islamsk terrorist .

Så hvor farlige er egentlig al-Qaida? Svært farlige, men med et begrenset nedslagsfelt. Allerede i 2004 prøvde Ohio-professor John Mueller å roe den amerikanske opinionen ved å sette terrortrusselen i et perspektiv: «I nesten alle år er antall mennesker som dør av handlingene til internasjonale terrorister hvor som helst i verden ikke flere enn antallet som drukner i amerikanske badekar».

Hvis målet til terroristene er å skremme myndighetene i Vesten, har de lykkes. Det er ditt og mitt ansvar å fortelle myndighetene at befolkningen faktisk ikke er så hysterisk redde. Selvsagt kan ett nytt kjempesmell endre dette dramatisk, men frykten i hverdagen må vi uansett selv takle.

Tross alt er det fortsatt større risiko for at du mister livet på usikrede norske veier enn å få en bombe i skallen på vei nedover Karl Johan.