Valgkamp om fellesskap og frihet

Valgkamp om fellesskap og frihet
Valgkamp om fellesskap og frihet

<pValget 11. september handler også om hva slags fellesskap det norske samfunnet skal være. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om skribentene

Roar Hagen er professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø og

Mona Berg Hansen, master i sosiologi, er faglig rådgiver ved Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB)

Som høyresidens førende tankesmed hevder Kristin Clemet i Aftenposten 28.08 igjen den liberale fordom at det er en motsetning mellom felleskap og frihet, mellom velferdsstaten og det norske samfunnet. Men det forholder seg jo tvert om.

I følge Clemet er de små fellesskapene viktigst: Familien, venner, nærmiljøet og de frivillige organisasjonene. Det er her vi opplever den viktigste velferden; den som dreier seg om kjærlighet og vennskap; om ansvarsfølelse og plikter overfor andre. I følge Clemet bryter ikke samfunnet sammen selv om NAV bryter sammen. Det har hun nok rett i, men en rekke individer og familier vil unektelig få temmelig store problemer når trygden ikke kommer. Clemets liberale kjerneargument er at når staten tar ansvar svekkes det personlige ansvaret, og uten frihet til å ta ansvar er samfunnet bankerott.

Liberalistisk teori og den moderne virkeligheten

Forholdet mellom statens og individets ansvar og frihet framstilles altså som et nullsumspill: Når den ene får mer får den andre mindre. Men den norske velferdsstaten er et eksempel på det motsatte. Den nordiske velferdsstatsmodellen har styrket familien, nærmiljøet og de frivillige organisasjonene, stikk i strid med liberalistisk økonomisk- og politisk teori. Virkeligheten lar seg med andre ord ikke forklare ved hjelp av de teorier som danner grunnlag for Clemets og høyresidens kritikker av velferdsstatens fellesskapsløsninger.

Clemets aktuelle eksempel er forslaget om statlig/offentlig kantinedrift i skolen. Hun mener det blir for mye statlig innblanding i det hun anser som familieanliggender. Men blir familiesamholdet dårligere dersom staten sørger for at ungene får varm lunsj på skolen i stedet for at familien skal bruke av sin knappe tid på dette? Hva med skolefritidsordningen, og burde foreldrene kanskje ta enda mer ansvar og undervise ungen selv? Selvsagt mener Clemet ikke dette. Det hun mener er at vi hver for oss skal kjøpe disse tjenestene og at markedet skal erstatte det store fellesskapet.

Velferdsstaten: solidaritet på samfunnsnivå

Hvorfor er det ansvaret vi tar for hverandre gjennom velferdsstaten et dårlig eller mindreverdig ansvar? Er det ikke verdifullt at vi gjennom for eksempel NAV tar ansvar som fellesskap der familien svikter, eller ikke strekker til i et komplisert samfunnsliv?

For øvrig er velferdsstatens oppgaver og ansvar ikke først og fremst negativt kompenserende men positivt utviklende. Det offentlige tilbudet har som Clemet påpeker vokst, og tilbyr tjenester og goder på alle områder, særlig innen utdanning, helse, forskning og næringsutvikling, idrett, kunst og kultur i vid forstand.

Formålet er tosidig: å utvikle feltet og sørge for at alle får tilgang til kvalitativt gode tilbud. En del kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. Disse offentlige tilbudene gjør ikke familiene og andre små fellesskap svakere, men sterkere, fordi de både øker den individuelle valgfriheten, og fremmer personlig utvikling og evnen til å ta ansvar for hverandre.

Clemet har rett i at det også er en motsetning mellom fellesskap og frihet. De offentlige tjenestene koster penger og finansieres gjennom skatter og avgifter. Skatt begrenser valgmulighetene i markedet og er i følge det liberale paradigmet tvang. Men det er en frivillig form for tvang. Det store flertallet både skjønner og ønsker å betale for velferdsgodene via skatter og avgifter. Det gagner oss selv og samfunnet som helhet. De fleste skjønner også at det ikke kan være frivillig å betale skatt fordi gratispassasjerer ville undergrave hele ordningen: Hvis alle skal få, må alle ha en plikt til å bidra.

Den monetære overføringen fra den private til den offentlige sfære over skatteseddelen er et uttrykk for en rasjonelt begrunnet solidaritet – en vilje i befolkningen til å gi avkall på egne interesser for et fellesskap man selv er en del av.

På begge sider av relasjonen, som skattebetaler og som mottaker og deltaker i utformingen av det offentlige tjenestetilbudet, handler kommunikasjonen om kollektiv rasjonalitet. Man lærer å ta stilling til konsekvensen av sine handlinger både for seg selv og andre, og å betrakte oss selv som individer i store og små fellesskap. Denne kollektive rasjonaliteten, som gjennomsyrer den norske modellen, vil Clemet erstatte med pengenes og markedets rasjonalitet – pluss veldedighet.

Kartet og terrenget

Samfunnet trenger selvsagt en debatt om hvor grensen skal gå mellom privat og offentlig ansvar. Men Kristin Clemet og hennes tankesmie bidrar ikke på en fruktbar måte når de orienterer seg etter et kart som stemmer så dårlig med terrenget. Velferdsstaten ødelegger ikke for de små fellesskapene, men sørger for at alle skal ha trygge og gode sikkerhetsnett. Også individer som har dysfunksjonelle familier, eller bor i nabolag med lite ressurser og overskudd til å organisere seg for å løse felles problemer. I den moderne virkeligheten er vi opptatt av at frihet skal være et kollektivt gode, ikke et gode for spesielt privilegerte eller ressurssterke grupper.

Velferdsstaten er imidlertid først og fremst for folk flest som får større muligheter til å påvirke og forme utviklingen på mange samfunnsområder, gjennom politikken og som fellesskap, enn de ellers ville hatt dersom de bare skulle argumentere med sin egen kjøpekraft i markedet.

Nå er det slett ikke meningen å si at alt ved velferdsstaten er bra. Høyresiden har blant annet bidratt til å skape større åpenhet og valgfrihet i det offentlige tjenestetilbudet. Clemets liberale tanker er imidlertid for virkelighetsfjerne til å være politisk interessante. Når skattemotstanden i dag har nokså stor oppslutning skyldes det ikke et ønske om færre offentlige velferdsgoder og mer privat ansvar for egen velferd. Tvert imot har Fremskrittpartiet klart å overbevise en del velgere om at vi kan få både i pose og sekk. Mer offentlig finansierte velferdsgoder og lavere skatt.

Samfunnet trenger ikke mindre, men mer solidaritet. De virkelige utfordringene ligger i å skape viljen til å gi avkall på egne interesser for å gjøre verdenssamfunnet til et handlingsdyktig fellesskap. Også globalt ligger individets frihet og utviklingsmuligheter mer og mer i fellesskapet.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus