PLATE: Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra: «Tarpan Sessions» (SoSlo/Universal)Høstlige lydkulisser

«Tarpan Sessions»

(ABC Nyheter): Jazzsangerinnen Solveig Slettahjell kommer inn med lyden av den mørke og ikke så rent lite sakrale høsten med sin nye plateutgivelse «Tarpan Seasons».

På samme måte som Cowboy Junkies en gang laget «The Trinity Sessions» i en gammel kirke i Canada, er dette lyden av en stemme som omslynger sin lytter i et gammelt og hellig rom. Og på samme måte som Cowboy Junkies ikke var SÅ mye country, er heller ikke Solveig SÅ mye jazz.

Nærkontakt

Dette er en plate for deg som vil ha nærkontakt, men mer med deg selv, dine intime følelser og din indre sjel enn dine travle omgivelser ofte tillater. Dette er en stemningsladet plate som vil ha deg på tomannshånd. En plate som er gudfryktig slik du ser for deg en sen nattetime på en røykfyllt jazzkafe i New Orleans på 1950-tallet etter at de fleste gjestene har gått hjem og de fleste lys er slukket.

Solveig Slettahjells backingband Slow Motion Orchestra har aldri stått bedre til sitt navn. Her går det så sakte at assosiasjonene går til Susanna And The Magical Orchestra, eller noe av det mest sakrale Paal Flaata og Midnight Choir.

Jazzsangerinnen Solveig er mer stemningsladet enn tidligere. Balladene er mer inderlige, og lytteren får mer av salmer og pop enn av jazz. Eller kanskje litt mer Sting enn Diana Krall for å si det på en litt annen måte.

Samtidig er muligheten stor for at de som setter pris på det ypperste av bevrende jazztemperert kvinnelig sang vil kunne finne høstens medisin i denne juvelboksen.

Særegne stemninger

Den anerkjente og moderne jazzsangerinnen Solveig Slettahjell søker seg mot svart amerikansk musikk i retning R'n'B, gospel og soul, og utvikler sine særegne stemninger. Stemninger som er nedarvet gjennom størrelser som Billie Holiday, Nina Simone og dagens Cassandra Wilson, men som låter mer New Orleans og mer sakralt enn noen av dem.

De mørke stemningene som Solveig jakter, lander mykt mens det sprer høstens farger rundt seg.

Hvor spennende Solveig jobber på denne platen illustreres kanskje aller best gjennom «Your River». Låten åpner så stille, seigt, sakralt og motstrøms at Scott Walkers soloproduksjoner smyger seg inn på netthinnen. Eller måten Paal Flaata mestrer å la tonen henge litt igjen i ordene.

Solveig serverer følsom under-huden-musikk, men rundt tre minutter ut i låta skjer det brått en endring. Himmelen åpner seg opp i et marsjerende, om enn kort rock'n'roll-epos, som like gjerne kunne vært signert Tori Amos.

Mektig lytteropplevelse

«Tarpan Sessions» er en mektig plateopplevelse. Senteret for plata er midtseksjonen. Fra julesang-ladete «December Song», via stjernefunklende og vakre «Three Hearts In A Bowl» til den mer Twin Peaks-aktige «Into The Night», bringes vi til øverste sikte av norske musikkproduksjoner denne høsten. Solveig Slettahjell har neppe vært mindre jazzpreget på plate før, men på samme tid fremstår hun som en større jazzsangerinne.

Instrumenteringen er like elegant pulserende og tidløst skrudd gjennom akustiske instrumenter som en norsk stavkirke ble bygget for mange århundrer siden. Det blir aldri kjedelig å høre på denne plata, selv om den dupper av litt helt mot slutten.

Konkludert står likevel «Tarpan Sessions» tilbake som noe av det ypperste Solveig Slettahjell har levert.

Høsten er kommet. Det er på tide å folde sammen følelsene etter en fuktig sommer. Lydsporet til høsten 2009 er det Solveig Slettahjell som står for.