Teknologien bak The Beatles

EMI modifiserte amerikanske Altec-kompressorer under navnet RS123. Disse ble brukt bl.a til bass og når det ble gjort nedmiks/sporreduksjoner.Foto: revolutionrecordings.com/EMI/Apple Corp.
EMI modifiserte amerikanske Altec-kompressorer under navnet RS123. Disse ble brukt bl.a til bass og når det ble gjort nedmiks/sporreduksjoner.Foto: revolutionrecordings.com/EMI/Apple Corp.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pAt The Beatles revolusjonerte opptaksteknikken merkes på de nye utgavene av katalogen deres.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Fakta om The Beatles' opptaksutstyr

Båndspillere

EMI BTR 2 og 3 stero/mono

Telefunken 4 spor

Studer J37 4 spor

3M M23 8 spor

Miksere:

EMI REDD 37 m/V 72s preamps

EMI REDD 51 m/ REDD 47 preamps

EMI TG 12345

Mikrofoner:

Neumann U47/48

Neumann KM54/56

AKG C-12

Neumann U67

AKG D19C

AKG D20

STC 4038

Dynamiske prosessorer:

Fairchild 660 rørkompressor

EMI RS124(oppbygd Altec 436b)

EMI

Effekter:

EMI Echo room

EMT plate 140

Bånd ekko

STEED (ekko + romklang)

ADT/FLANGER

Leslie som effekt på gtr og voice

Baklengs lydeffekter

Kontrollrom monitorer:

Altec 605 i 612 kabinett

25+ forsterkere




Les mer:


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Dette er en 1” 4 spors maskin med 52 rør. Beistet veier 150 kg med hode og innmat. Kanskje den bestlydende båndspiller som er laDette er en 1” 4 spors maskin med 52 rør. Beistet veier 150 kg med hode og innmat. Kanskje den bestlydende båndspiller som er la

SORTLAND (ABC Nyheter): Båndspilleren og grammofonen gjorde, på mange måter, rocken mulig. Da båndopptageren og studiomulighetene begynte å komme på høyden var The Beatles midt i smørøyet.

Litt opptakshistorie

Den første båndspilleren ble laget av det tyske selskapet AEG på 1930-tallet. Da fant ingeniører ut at de kunne gjøre opptak på metallpartikler limt fast på et cellulosebånd. Her kunne det redigeres og klippes i det innspilte båndet. Man kunne rett og slett manipulere og pynte på opptaket hvis noen for eksempel spilte feil.

Med dette ble studioteknikken revolusjonert.


Les også: Beatles for resale

(anmeldelse av bandets oppdaterte katalog)

Før lydbåndet spilte man inn direkte på en grammofonplate eller på magnetisk metalltråd. Ikke helt topp lydkvalitet, men det fungerte. Ulempen var at opptakene ikke var mulig å redigere og det var mye støy og forvrengning. Dette skulle endre seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen



Bing Crosby, Ampex og Les Paul

I full konsentrasjon over REDD 51 mikseren. Foto: EMI/Apple Corp.I full konsentrasjon over REDD 51 mikseren. Foto: EMI/Apple Corp.

Krigen kom og tyskerne utviklet båndspilleren videre og det ble produsert flere varianter som ble brukt av tysk kringkasting under krigen. Da freden kom, ble en av disse maskinene «smuglet» over til Amerika. Det var ikke bare raketter og våpenindustri som amerikanerne ønsket seg fra tyskerne. Underholdningsindustrien trengte en skikkelig lydopptager, og ikke ukjente Bing Crosby var en viktig støttespiller for at den første Ampex 200-maskinen kom i drift i 1948. Han så nemlig mulighetene i dette nye vidunderet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ampex-maskinene ble etter hvert synonymt med ordet båndspiller og mange lydstudioer spilte inn rock og pop over hele USA på 50-tallet. En av de mest legendariske er Memphis Recording Service, eller Sun studio, hvor Elvis spilte inn sine plater.

En annen lydpioner var Les Paul (ja, han med elgitaren) som så mulighetene. Han bygde sin egen båndmaskin med åtte spor! Her kunne han lage virkelig avanserte opptak tidlig på 50-tallet. Her er et opptak med 24 lydspor oppå hverandre allerede i 1954!

Artikkelen fortsetter under annonsen



Europa

Både tyskerne og britene utviklet egne opptaksutstyr utover på 1950- og 60-tallet.

Spesielt tyskerne var dyktige, og de laget utstyr som den dag i dag brukes av profesjonelle studioer verden over. Og det meste var jo rørbasert. Firmaer som Siemens, Telefunken og Neumann utviklet mikrofoner og annet utstyr som også engelskmennene hadde et godt øye til. Utstyret ble flittig brukt i engelske studioer som EMI/Abbey Road og Decca.

Norge laget også opptaksutstyr blant annet i NRK og andre selskaper, både profesjonelt og til hjemmebruk. Det dukket også opp studioer i Oslo på 50- og 60-tallet. Mest kjent er nok Roger Arnhoff Studio og Arne Bendiksen Studio som produserte slagere på rekke og rad i grammofonplatens gullalder.



EMI og Abbey Road

Studioet fra utsiden. Bak fasaden skjuler det seg tre store studioer med historie i veggene. Foto: EMIStudioet fra utsiden. Bak fasaden skjuler det seg tre store studioer med historie i veggene. Foto: EMI

Artikkelen fortsetter under annonsen

Våre helter (The Beatles) startet sin platekarriere, for alvor, februar 1962. Da møtte de opp hos George Martin i plateselskapet Parlophone . De skulle testes for å få platekontrakt. Studioet het EMI Recording Studio i Abbey Road. Guttene var blitt avvist av plateselskapet Decca og sjefen, Mike Smith, hadde sendt dem ut med ordene «gitargrupper er på vei ut». Men guttene fikk sin platekontrakt og verden ble ikke helt den samme etterpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjorte og slips

EMI var en stivbent organisasjon med et klasseskille i beste britisk tradisjon. Menn i hvite frakker jobbet i laboratoriet, mens «gutta på gølvet» utførte sine plikter i brune frakker. I kontrollrommet var skjorte og slips obligatorisk og artistene hadde ikke adgang til der teknikerne jobbet. Der satt de og betjente opptaksmiksere av merket REDD 51 og BTR båndspillere. Det var nesten som et laboratorium, men gutta kunne jobben sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EMI var alle teknikere opplært til å følge reglene og det var forbundet med ubehagligheter om en tekniker brøt disse reglene for hvordan opptak skulle gjøres. Det hele var så regulert at de til og med hadde hengelås på kjøleskapet etter kontortid. Det måtte fire «galninger» fra Liverpool til for å løse opp det hele.

Hjemmelaget i Bilfabrikken Morris og på teknisk verksted i EMI. Foto: useumofmakingmusic.orgHjemmelaget i Bilfabrikken Morris og på teknisk verksted i EMI. Foto: useumofmakingmusic.org

Av amerikanerne hadde EMI lært å lage signalbegrensere eller såkalte kompressor/limitere. Det var med på å forbedre lydkvaliteten. Det eneste som manglet, i forhold til Amerika, var nivåene på bass og trommer. Dette er nok svakheten til de tidlige opptakene med The Beatles og årsaken var at teknikerne var redd for at stiften skulle hoppe ut av rillene på grammofonplata.

En utålmodig Paul McCartney kunne ikke skjønne at EMI ikke skulle få bedre basslyd når amerikanerne fikk det til. Han hørte mye på plater fra STAX og Motown der bassistene omtrent spilte seg gjennom rillene. Det tok et par år før EMI hadde løst problemet. Det var «Paperback Writer »/«Rain»-singelen i 1966 som var gjennombruddet. Fra da av fikk bassgitaren et eget spor på båndmaskinen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De første platene ble spilt inn på tradisjonell EMI-vis. Unnagjort på 13 timer og ferdig med det. De ble høflig geleidet ut av studio, mens opptakene ble sendt videre til platepressa. Dette skulle forandre seg, for etter hvert begynte bandet å overta studio.



«The times they are a-changing»

På høsten 1963 begynte EMI å ta i bruk en Telefunken båndmaskin med fire spor parallelt på lydbåndet. Da ble det straks muligheter til å boltre seg. På spor én ble det for eksempel lagt inn trommer, bass og gitar. På det andre sporet ble sologitar, rytmeinstrumenter og piano lagt inn. Det tredje sporet kunne det ligge et ekstra sangpålegg, mens det siste gikk med til for eksempel orkesterinstrumenter. Det hele ble mikset ned til mono og etter hvert også stereo som så gikk til platepresseriene.

Dette førte til at gruppen utviklet sitt musikalske uttrykk. Bandets kreativitet, evnen til å leke seg og produsenten George Martins evne til å sette ideene ut i praksis gjorde susen. Men da var det ikke nok med fire spor. Flere spillere ble kjøpt inn slik at de kunne fylle opp sporene på maskin én, for så å mikse de ned på ledige spor på maskin nummer to. Rene ping-pongen med andre ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen


I Abbey Road

På trommer i studio 2 Foto: EMI/Apple Corp.På trommer i studio 2 Foto: EMI/Apple Corp.

Årene fra 1962 til 1966 var preget av turnévirksomhet og beatlemania, men på et tidspunkt begynte det hele å tære på bandet. De hørte ikke selv hva de spilte fra scenen og det var en masse kaos. Siste konserten ble gjennomført i august 1966, men da var John Lennon og George Harrison så leie av det hele at de nesten sluttet i gruppa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra da av var det kun studio som telte og Abbey Road Studio 2 ble deres nye tilholdssted.

Her produserte de sine mest revolusjonerende plater: «Revolver», «Sgt. Pepper», «Magical Mystery Tour», «The White Album» og «Abbey Road». Sett med dagens øyne, var utstyret primitivt. Platene ble spilt inn med åtte-kanals mikser på fire- og åttespors båndspillere av merkene Studer J37 og 3M. Førstnevnte båndmaskin har blitt legendarisk og brukes den dag i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan kunne kvaliteten bli så bra på så primitivt utstyr? For det første er Abbey Road et studio av suveren kvalitet. Rommet innbyr til gode opptak. De hadde en egen teknisk avdeling som jobbet med oppfinnelser og forbedringer. Lydteknikerne som jobbet med bandet var med på å skyve grensene for hva som kunne gjøres i et studio. Og selv om utstyret var primitivt, så er lydkvaliteten «bedre» enn på dagens digitale utstyr. Båndmaskin fra Studer veier 150 kilo. Den har 52 rør og båndet er hele en tomme bredt. Støy eller båndsus er ikke noe problem, noe folkene bak remastringen kan bekrefte.

Det siste elementet som var med på å gjøre opptakene unike, var The Beatles selv. De turte å leke, eksperimentere og utfordre George Martin, tekniker Geoff Emerick og hele staben i Abbey Road. De snudde hele huset på hodet. Opptak til langt på natt, senger i studio, baklengs lyd, lydmontasjer, loops og mer eller mindre umulige utfordringer på musikalsk eller teknisk plan.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen


Geoff Emerick

The Beatles' legendariske tekniker. Foto: Ben HogdsonThe Beatles' legendariske tekniker. Foto: Ben Hogdson

Geoff Emerick var bare 18 år da han ble tilbudt jobben som tekniker for The Beatles. Han begynte straks å eksperimentere med mikrofonplassering og bruken av utstyret. Etter hvert kunne de forandre hastighet på båndmaskin, skape kunstig doblingseffekt(ADT) , flanging og phasing.

Den største tekniske og musikalske bragden skjedde i februar 1967. Da spilte de inn sangen «A Day In The Life». Den besto av to sanger koblet sammen med 24 takter med tomrom. Paul McCartney ville fylle de 24 taktene med et symfoniorkester «goes wild», eller en «musikalsk orgasme» som Lennon uttrykte det. Dette krevde to båndmaskiner fordi den ene var full av de andre opptakene til sangen. På mystisk og vidunderlig vis klarte Emerick å synkronisere spillerne slik at de kunne lage crescendoet med 40 symfonikere i studio. Det hele ble spilt inn fire ganger slik at man hører om lag 160 musikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen


Flere spor

Det måtte en aldri så liten revolusjon til for at The Beatles skulle få jobbe med åtte spor.

Andre studioer i London hadde skaffet seg åttespors utstyr allerede i 1967 og Trident var et av de som Beatles gjerne brukte når Abbey Road ikke kunne fylle kravene. Abbey Road hadde nemlig kjøpt to åttesporsspillere som dem ikke var gode nok for bruk i studio. Teknisk stab måtte godkjenne de først og det tok tid.

«For noe tull», tenkte de utålmodige herrer fra Liverpool. Det endte med at de kidnappet spilleren fra teknisk verksted og begynte å bruke den uten ledelsens godkjenning. Teknikeren som var med på det fikk nesten sparken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble ikke flere enn åtte spor på noe opptak med The Beatles. Og den tekniske kvaliteten holder jo den dag i dag. Støy og sus fra det analoge utstyret er ikke sjenerende og det musikalske er jo, som kjent, ikke til å ta feil av. Kanskje flere av dagens artister skulle lære noe av George Martin som sa: «Hvis du ikke kan gjøre det på fire eller åtte spor skal du kanskje heller la det være».

For et par år siden fikk en del populære band utfordringen om å spille inn «Sgt. Pepper» på nytt på det originale firesporsutstyret. Band som Oasis, Kaiser Chiefs og Travis fikk prøve seg på de gamle klassikerne. Det ble en ny opplevelse folk som er vant til mer avanserte opptaksmuligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen


Hvorfor remastret?

De nye remastrede utgavene på CD. Foto: EMI/Apple Corp.De nye remastrede utgavene på CD. Foto: EMI/Apple Corp.

Det var morsomt for vinyl- og analogfans å lese advarselen som plateselskapene sendte ut med de første CD-platene på 1980-tallet. Her ble man advart mot svakhetene til de analoge båndene. Faktum er at mange utgivelsene på CD fra rundt 15-20 år tilbake i tid var fryktelig dårlig håndverk. Det låt hardt og ubehagelig i ørene og det er først nå at digital teknologi klarer å gjengi analoge opptak på skikkelig vis. Det skulle ta 25 år...

Hva blir det neste? Nå er jo lyden helt perfekt på CD. Min hemmelige drøm er at EMI gir ut The Beatles i flersporsformat slik at vi alle kan gjøre vår egen miks av disse legendariske opptakene. Det hadde vært noe!

Artikkelen fortsetter under annonsen


Lesestoff til begjær

«Recording The Beatles» er ei bok som mange burde lese. Dette er over 500 sider spekket med bilder og nøye forklaringer om det utstyret The Beatles brukte på sine innspilninger. Her får man alt fra mikrofonplassering på Ringos trommesett til effekter de brukte. Her er bilder av miksere, båndmaskiner, kompressorer. Intet er utelatt! Kanskje mest for nerdene, men er man teknisk interessert kan jeg garantere at man blir sittende i mange timer å studere hvordan The Beatles laget platene sine. Hvis det finnes noen «Beatles-bibel», så er det denne!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Geoff Emerick har også skrevet bok. Den heter «Here, There And Everywhere» og forteller mange morsomme historier om The Beatles i studio. Den har fått litt motbør av andre som jobben med gruppa. De mener at det er for mange faktiske feil i boka, men hvem husker alt korrekt etter 40 år?

George Martin har også sin biografi. «All You Need Is Ears» kom ut for noen år tilbake. Den er en hyggelig bok om den sympatiske engelskmannen som var med og skapte The Beatles. Den mannen fortjener sin pensjon.