Litt sånn som Dylan

Litt sånn som Dylan
Litt sånn som Dylan

<pPedro Carmona-Alvarez om Dylan, chilenske hevnere og livet som rockestjerne.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pedro Carmona-Alvarez

Født: i 1972 i Chile

Yrke: Forfatter og musiker

Aktuell med: Romanen «Rust»

Forbilder: Roberto Bolaño og Bob Dylan

Inn på Litteraturhuset kommer en trett og stresset Pedro Carmona Alvarez.

Et steinras førte til at «Pedro and the sinking fish», som bandet for øyeblikket heter, natten før måtte kjøre en omvei fra Bergen.

Fleetwood Mac, Bob Dylan og Miles Davis holdt moralen oppe i bilen frem til den endelig kunne hvile frontlysene i Oslo klokka fire om natta.

Nå skal Pedro snart synge, han skal lese og han skal svare smart og vittig på spørsmål fra en av Norges største forfattere. Uansett hvor trøtt han er blir det Pedro Carmona Alvarez-show på Litteraturhuset denne kvelden.

- Nei, jeg skal klare det. Dette har jeg gjort i tjue år nå, sier han.

Sea change

Spol tilbake fire år. Pedro Carmona Alvarez vinner Sultprisen og han bestemmer at det beste han kan gjøre med prispengene er å reise over Atlanteren. Der skal han mure seg inne med en datamaskin og bøker.

- Det var enormt deilig å trekke seg helt inn i noe, selv om jeg ikke visste helt hva jeg dreiv med. Jeg leide meg en leilighet midt i Buenos Aires og var der i fire måneder. Jeg hadde ikke noe sosialt liv. Alt jeg gjorde var å skrive og lese, sier forfatteren.

Carmona-Alvarez leste J.D Salingers samlede verker. Han leste Thomas Mann, Don de Lillo og Susan Sontag, mens han skrev og skrev. Slik ble «Rust» til.

Det begynte med en bryllupsscene og et band som manglet et viktig bandmedlem. Etter hvert forvandlet det seg til en dyster hevnroman som tar et oppgjør med nesten 40 år av latinamerikansk historie.

«En ordentlig roman, liksom»

Boken består av to deler. Den ene minner om en slags 90-tallets «Beatles» om et band som vokser opp på Kolbotn utenfor Oslo, mens den andre foregår i latinamerikanske fengselsceller og forhørsrom.

Uansett hva jeg gjør så får jeg alltid beskjed om at det er for langt

-Uansett hva jeg gjør så får jeg alltid beskjed om at det er for langt, klager Carmona-Alvarez.

Denne gangen ble det til kanskje den lengste romanen skrevet på norsk noensinne. «Rust» er en full, krevende og energisk murstein på 742 sider.

Skal vi tro femti prosent av anmelderne så er det en av høstens viktigste bøker. Den andre halvparten har blant annet kritisert «Rust» for å være for fragmentarisk og mener at de to delene av boka henger for dårlig sammen.

- Hvorfor gjorde du det ikke til to bøker? spør Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset senere denne kvelden.

- Jeg har jo ikke skrevet to romaner. Jeg har skrevet èn, insisterer Carmona-Alvarez.

- Det kan jeg nesten ikke ta hensyn til, er Pedros svar til de som hadde ønsket seg to bøker.

Når kvantitet blir kvalitet

- Jeg har stor tro på at kvantitet på et eller annet tidspunkt blir kvalitet, sier forfatteren alvorlig. Det blir ett øyeblikk stille før forsamlingen på Litteraturhuset begynner å le.

Jeg har stor tro på at kvantitet på et eller annet tidspunkt blir kvalitet

For å forstå Alvarez sin innstilling er det bare å se til hans kunstneriske forbilder. Blant de største er Roberto Bolaño og Bob Dylan.

Den nå avdøde chilenske forfatteren Roberto Bolaños siste verk «2666» ble kåret til fjorårets beste av engelskspråklige kritikere. Det er en bok på over tusen sider bestående av fem deler som henger heller løst sammen.

- Han er drøy, uredd og driter i alle konvensjoner om hvordan historien skal henge sammen. Ja, jeg har lest ham enormt mye. Han har vært veldig viktig for meg. Han gir meg lyst til å skrive rett og slett, sier Carmona-Alvarez.

Litteratur vil aldri helt kunne la seg bedømme ut fra faste kriterier. Om forfatteren klarer å overbevise deg om premissene kan han eller hun komme unna med det meste. Kritikerne deler seg kanskje mellom de som lar seg overbevise av Pedro Carmona-Alvarez «Rust» og de som ikke gjør det.

En ung Dylan

- Jeg har snakket om Dylan så mye opp gjennom årene at folk blir leie, sier han.

Pedro minner faktisk en del om en ung Bob Dylan der han sitter på scenen på Litteraturhuset i intevju med Kjartan Fløgstad.

Det kan ha noe å gjøre med den energiske måten han resonnerer når han snakker om bøker og musikk. Eller det kan være motviljen mot å behandle situasjonen med ærbødighet. Han har en slags opponerende sjarm.

Kjemien med Fløgstad får 37-åringen til å fremstå som en rampete gutt.

-Skrivestilen din her minner meg om Raymond Carver, påpeker Fløgstad.

-Jeg har ikke lest Raymond Carver, sier Pedro. Han biter seg i fingertuppene og skuler ut på publikum.

Der selvbiografien slutter

Han kom til Norge da han var ti år gammel som flyktning fra Chile. Under oppveksten på Kolbotn begynte Pedro å spille i band. Han ble forfatter og fikk tilløp til en rockestjernekarriere i bandet «Sister Sonny».

For meg gjelder det å finne noe i egen biografi som jeg kan blåse opp, som er elastisk på en måte

«Rust» kretser rundt den mystiske figuren Passolini, som har en biografi som ligner denne.

På høyden av sin karriere forsvinner han.

- Passolini er ikke meg. Jeg har ikke skrevet en selvbiografi. Likevel, når det gjelder litteratur skjønner jeg ikke helt hvor det selvbiografiske slutter og begynner. Alt kommer jo fra en selv. For meg gjelder det å finne noe i egen biografi som jeg kan blåse opp, som er elastisk på en måte, sier forfatteren.

Spranget ut i virkeligheten

- Hvem er Passolini? spør vi.

- Ja, hvem er Passolini, hva syntes du? spør forfatteren.

- Han er vanskelig å forstå seg på. Jeg vet ikke om jeg syntes at han er så mye en person som en myte.

- Han er et hull. Det er hans viktigste egenskap. Det er på en måte hans historie som kunne vært en roman. Har du hørt om Rimbaud?

- Nei, jeg har hørt navnet, men jeg har ikke lest ham.

- Rimbaud var den fremste symbolisten. Han oppfant et nytt poetisk språk. Rimbauds forfatterskap varte fra han var 17 til han ble 19 år. Etter det begynte han å drive med våpen og slavehandel. Han skrev aldri en bok mer i hele sitt liv.

- Det spranget inn i virkeligheten har fascinert meg. Jeg har på en måte tatt det samme steget selv. Jeg var mer opptatt av estetisk staffasje tidligere i forfatterskapet mitt enn det jeg er nå.

- Vet du, det er akkurat kommet ut en ny bok om Ulrike Meinhof som på en måte spør hvordan hun kunne gi opp et trygt liv og en journalistkarriere for å ta spranget ut av vinduet sammen med Andreas Baader.

- Ja den har jeg faktisk lest.

- Hvorfor vender man de riktige verdiene ryggen og går en annen vei? Det visste jeg tidlig at jeg ville finne ut av, sier Carmona-Alvarez.

- Det er mitt stoff

I «Rust» blir Passolini på et tidspunkt spurt om hvilken nasjonal identitet han identifiserer seg med.

Spørsmålet blir karakterisert som naivt og velmenende, men dumt. Derfor tør vi ikke å spørre Carmona-Alvarez om han føler seg chilensk eller norsk. Når han snakker om traumene latinamerikanere har vært gjennom er det likevel tydelig at han føler en stor tilhørighet til dem.

- Det finnes så mange uløste gåter der nede. Det gjelder ikke bare Chile, men alle våre land. Latin Amerikas forhold til hukommelse og bestialiteten i sin fortid har vært bastante temaer i mitt forfatterskap lenge. Det er ikke til å komme utenom fordi det er mitt stoff, sier forfatteren.

En rockestjernes tilværelse

Det begynner å bli sent på kvelden nå. Lysene på Litteraturhuset er dimmet ned og på scenen står «Pedro and the sinking fish».

Pedro Carmona-Alvarez synger om døden som venter etter en tekst av Jaques Brel, og det er som om hele rommet mykner.

«My death waits like a beggar blind
Who sees the world through an unlit mind
Throw him a dime
For the passing time...»

Du skriver om rockelivet med distanse, spesielt i forhold til livsstilen og måten kvinnene behandles på. Men her er du likevel igjen og opptrer som musiker. Tror du at musikeren og forfatteren Pedro kommer til å kjøre et parallellt løp livet ut, eller er du i ferd med å legge rockemusikeren bak deg?

- Jeg har jobbet med musikk like mye som jeg har jobbet med bøker hele veien selv om jeg har sluttet å turnere. Hva mente du forresten med det du sa om kvinnene?

- Hovedpersonen i første del av boka. Han behandler alle jentene så dårlig.

- Ja han gjør det. Musikkmiljøet tiltrekker seg egoer, men også jenter. For det er en egen type jenter som liker rockemusikere. De er som satelitter rundt en eksplosjon.

Har ikke en forfatter noe av det samme?

Når du er 23 år og tynn og pen med et rockeband rundt deg på scenen. Da har du en egen power. Forfattere tiltrekker seg jo gjerne de smarte jentene, men ikke alltid de peneste, sier Pedro Carmona Alvarez.

Baklogg Søndagsintervjuet:

Det viktigste spørsmålet - Monica Isakstuen Stavlund

Hard mot de harde - Nina Owing om valgkampjournalistikk

Høstens Flammer - Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen

Å oversette en skjebnessymfoni - Kjell Olaf Jensen om Irene Nemirovsky

Månenerver - Johan Harstad om månelandingen

Personvernpolicy