PLATE: Petter Carlsen: «You Go Bird» (Virgin/EMI)

Trenger mer tid

Trenger mer tid
Trenger mer tid

<pPetter Carlsen spiller på sterke følelser uten å lykkes helt.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Det kan ikke være slik at alle melankolske popartister, som liksom James Blunt har mye savn og smerte og håp og lengsel å lette fra sitt hjerte, automatisk pushes inn på platesalgsbarometre. Jeg har ingen problemer med å like debuten til Petter Carlsen fra Alta, men musikken og tekstene spiller like mye på det åpenbare følelsesladete frieri som en viss rørlegger fra Bergen.

Og det blir ikke musikk som forandrer livet ditt på den måten.

Må kunne stoppe klokken

For låter som tekstmessig kommer fra ditt aller innerste hjertekammer, som tar utgangspunkt i sterke følelser, må kunne stoppe klokken. Ellers er det bortkastet. For meg er «You Go Bird» mer et sendebud om at Petter Carlsen vil noe og har et talent.

Der Ane Brun og Jens Carelius sender ut smerte og melankoli, smører Carlsen tykt på med det som kan oppfattes som klisjeer. Kurt har gjort noe av det samme, men prøver å stikke fra regningen ved å henge countryhatten på ryggen og loffe langs den støvete amerikanske landeveien. Stemningen på «You Go Bird», særlig vokalt, kan minne mye om William Huts musikkunivers. Oppdratt britisk lydmessig, men med en horisont som flørter med melankolsk americana.

Tidvis vakkert

Petter Carlsen er oppriktig i sin stillferdige dynamikk og med sin drøm om å være en låtskriver som bruker følelser og lengsler pakket i en vakker og nesten høystemt melankoli. Men han er en nybegynner. «This is the sound of you and me. Don’t you know this sound? It’s you and me» synger han. Det ligger nok følelser bak, men for alle andre enn de som feiret «den sommeren jeg fylte 16» nå nettopp, er dette temmelig uinteressant.

At han i øyeblikk som «A Taste Of What’s To Come» nesten rocker som Mew er blant de mer overraskende og gode øyeblikk på denne debuten. Det samme kan sies om undertonene på «Half». En låt som bygger seg opp fra den dypeste melankoli til majestetisk rock à la Tears For Fears. «If Said Was Done» har også en sårhet som river litt mer under huden enn de fleste låtene på skiva.

Det er ingen tvil om at Petter Carlsen har et talent, og jeg ser heller ikke bort fra at han kan komme til å oppnå suksess med «You Go Bird». Selv nøyer jeg meg med å vente på Petters neste plate.

Personvernpolicy