PLATE: Arctic Monkeys: «Humbug» (Domino/EMI)En helt annen stil

<pJosh Homme har produsert Arctic Monkeys’ nye plate, og det merkes. Heldigvis.</p

En helt annen stil
En helt annen stil
Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Humbug»«Humbug»

(ABC Nyheter): Snaue fire år har gått siden Alex Turner hang gitaren utrendy høyt opp på magen og fikk indie-klubbgjengere og chavs til å danse side om side til «I Bet You Look Good On The Dancefloor».

To knallgode album senere med et par glitrende singler på hver, er Arctic Monkeys nå klare med sitt tredje album, «Humbug». I likhet med forrige album har bandet i forkant varslet lytterne om at denne plata er mørkere og dystrere enn deres tidligere materiale.

Men i motsetning til forrige gang har gutta faktisk rett denne gangen.

«Humbug» skiller seg markant fra både debuten «Whatever People Say I Am, That's What I'm Not » og «Favourite Worst Nightmare».

Retro-stil

Man ser det egentlig med en gang man plukker opp coveret til plata - coverbildet er et smått artsy bilde av bandet (det er første gang bandet selv er på coverbildet), og selve omslaget er utformet og designet som et gammeldags LP-omslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

At plata har blitt mørkere enn deres tidligere materiale er ikke så veldig overraskende, ettersom produsenten på sju av platas ti spor er ingen ringere enn den tøffeste ginger'en siden Ginger Baker - Josh Homme. At den smått legendariske stoner-rockeren skulle produsere disse spretne britene kom nok som en overraskelse på mange, men Arctic Monkeys har visstnok vært fans av Queens Of The Stone Age lenge.

Ørkenrock

Hommes spøkelse hjemsøker dette albumet fra ende til annen. Nesten bokstavelig talt - hans zombie-aktige koring dukker opp i flere av låtene, sammen med andre umiskjennelige produksjonsknep som uvanlige, forvrengte gitarlyder og catchy perkusjonsdetaljer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Som på Queens Of The Stone Ages «Era Vulgaris» låter det minimalistisk og massivt om hverandre. Hør bare på «Dangerous Animals». I utgangspunktet kunne denne låta blitt avskrevet som altfor lik «Fake Tales Of San Francisco» fra debuten, men med Hommes koring og den pussige gitarsoloen midt i, blir låta en ganske annen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Platas udiskutable høydepunkt er for min del «Pretty Visitors» - ikke uventet en Homme-produksjon. Her er Arctic Monkeys tyngre enn man noensinne har hørt dem før, og komposisjonen er mer spennende enn noe de har levert tidligere. Hadde Mark Lanegan sunget låta, kunne den glidd rett inn på QOTSAs «Lullabies To Paralyze» ved siden av «Someone's In The Wolf». Og det er ment som et stort kompliment!

Førstesingelen «Crying Lightning» er en annen perle. Her får vi servert en god blanding av Arctic Monkeys' etablerte stil med slentrende vokal, treffende tekst og et godt refreng, og deres nylærte knep med finurlige gitardetaljer og stemningsskapende effekter. «Humbug» preges nemlig i stor grad av en selvsikker og utstrakt bruk av gitarene for å gjøre låtene mer spennende, og det fungerer utmerket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Homme har imidlertid ikke produsert hele plata. James Ford, som produserte Arctic Monkeys' forrige album, har stått for lyden på tre av låtene. I forhold til de Homme-skrudde sporene låter disse langt mer konvensjonelt og britisk («Cornerstone» kunne lett vært en The Libertines-låt), og er i så måte ikke så interessante. Det er helt kurante låter, men i min bok havner de i den store, mørke skyggen som de øvrige låtene kaster.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Revitalisering

Fornyelsen på denne plata ligger imidlertid ikke bare i produksjonen. Helt fra bunnen av er låtene i stor grad i en annen stil enn på de to foregående platene. Den største forskjellen er at Arctic Monkeys tar seg mye bedre tid i låtene - sangene låter åpne og luftige i forhold til det tidligere materialets tettpakkede punch. Ikke minst skyldes dette at Alex Turner faktisk synger på store deler av plata.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der han tidligere lirte av seg ekstremt ordrike tekster med maskingeværpresisjon, dveler han denne gangen ofte ved hvert ord, hviler på vokalene og koster faktisk på seg litt melodi på toppen av det hele.

Josh Homme har med sine ferdigheter revitalisert Arctic Monkeys i likhet med hva Jack White gjorde for Loretta Lynn for en del år tilbake. Spørsmålet mange vil strides om er hvorvidt de trengte revitalisering.

Fansen vil nok splittes om dette. For min del liker jeg begge de foregående albumene veldig godt, men «Humbug» er likevel en kjærkommen overraskelse!