Hvem savner Cat Stevens?
PLATE: Jens Carelius: «The Beat Of The Travel» (Viking/Musikkoperatørene)Hvem savner Cat Stevens?
<pJens Carelius har levert en knallsterk plate. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter): Jens Carelius debuterte i fjor med en sjarmerende «loner-plate». En mann, hans mest personlige følelser i et dempet akustisk folksinger-format, og et trykk på tekstene som beviser at Bob Dylan og Cat Stevens den gangen de var unge frodige talenter ikke har blitt vannet over ufruktbar jord.
Når Carelius følger opp debuten, etter et år med turnering og etter å ha utviklet seg stemmemessig med hjelp av et band i ryggen, er det klart for høstens første essensielle norske lytteopplevelse. På sitt beste er Jens Carelius så intenst personlig, at man kan spørre hvem som egentlig savner Cat Stevens?
Spiller på mange strenger
Men det er også – heldigvis - så mye mer ved Jens Carelius. Han nøyer seg ikke med ensidig å forlenge Cat Stevens musikalske arv. Det er loner-kunst på høyde med ex-Byrds legenden Gene Clark når Carelius fornøyelig virvler av gårde på «Face Of A Dream». Det hviler også en herlig Muscle Shoals-temperert frodighet over det naturlige lydbildet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDu vil skjønne hva jeg snakker om når den lette valsetakten svinger sentimentalt og nesten religiøst inn på en perle som «The Visit». Du kan for øvrig legge Leonard Cohen til Dylan og Cat Stevens. Kanskje også de mest sårbare sidene av Joni Mitchell, selv om hun uttrykker sine tanker fra et mer feminint hold.
Kommet for å bli
Etter å ha levd med et band i ryggen en stund dukker det også opp overraskelser som for eksempel «Faces Leaving On A Train». En mørk, litt americana-aktig låt som like gjerne kunne vært å finne på en Sivert Høyem-plate. Eller hva med den funky og bluesy J.J. Cale-grooven som danser av gårde som møll i lyset fra en forbipasserende bil?
Jens Carelius har levert en knallsterk plate. Det er fristende å hente frem en sekser for prestasjonene her, men når vi ser hvilken utvikling han har hatt fra debuten til «The Beat Of The Travel», må vi ta høyde for at det kommer noe mer. Jens Carelius kan komme til å spise kirsebær med de helt store en vakker dag om dette ikke er et blaff. Og hvorfor skulle det være det?
