Hyllet, men ikke kjent

- Jeg forsøker å nå inn til noe som er ekstensielt som jeg leter etter. Jeg er interessert i det som ikke går helt opp, at jeg ikke vet helt hva som skjer, sier Arne Lygre.

Det er fint at forfatteren er så hyggelig. Han skriver nemlig bøker som ikke lar seg forstå så lett.

- Det har vært vanskelig å finne ut hva jeg skal spørre deg om fordi jeg forstår ikke helt hva som skjer i denne boka. Jeg kan ane det, men i det jeg forsøker å forstå hva det er så glir det liksom unna, sier ABC Nyheter.

Vi ser noe skyldbetynget på den nye boka hans som ligger på kafebordet.

- Jeg syntes at det høres ut som en kvalitet, mer enn en mangel, mener Lygre.

- Kankje er det det som er kunstopplevelsen, tilføyer forfatteren.

Kritikerrost

Arne Lygre har en evne til å skrive om situasjoner man ikke helt forstår, om mennesker og hva som skjer mellom dem på en måte som ikke fanger de, men utforsker rommet mellom personene. Dette er noe kritikere stadig trekker frem ved forfatteren som en av hans største kvaliteter.

Både kritikere og forfattere elsker nemlig Arne Lygre. De liker ham til og med i utlandet. Lygres skuespill er satt opp i Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia, Portugal og Brasil. Det er i grunnen litt rart at han ikke er mer kjent her hjemme.

Selv sier han at suksessen gjør ham ydmyk.

- Det er givende å få føle at noe man har jobbet med så hardt og kompromissløst treffer andre, sier forfatteren.

Følelser som drivkraft

Nå har han gitt ut sin andre roman. «Min døde mann» handler om fire menn som forsøker å orientere seg etter sine behov og lengsler. Den er ikke vanskelig å lese, men rekkevidden av hva som skjer går inn i noe som er vanskelig å definere.

- Det føles som om uansett hva jeg sier, så reduserer jeg boken veldig, sier Lygre.

Den bifile hovedpersonen sniker seg en kveld vekk fra sin kone og sine barn til en ny elsker. Elskeren forsøker å veie opp for utskeielsene sine på internett ved å perfeksjonere seg selv på andre områder. En ung gutt rømmer hjemmefra fordi foreldrene ikke vil godta ham. Hovedpersonen hjemsøkes samtidig av minnene fra kampene i forholdet med sin døde kjæreste.

Uansett hva jeg sier så reduserer jeg boken veldig

I «Min døde mann» bruker Lygre hovedpersonenes innerste tanker og følelser som drivkraft i handlingen.

- Jeg forsøkte å finne ett ord som beskriver alle i boken, og da var det hjemløshet jeg satt igjen med, sier forfatteren.

En kjærlighetstap-roman

Vi spør om han har skrevet en kjærlighetsroman.

- Kjærligheten er jo på en måte litt ødelagt. Nei, jeg tror heller at det er en kjærlighetstap-roman. Det er tapet som setter hovedpersonen i den situasjonen han er i og som setter alt i bevegelse, sier forfatteren.

- Jeg ville skrive en bok om en mann som har to liv. Jeg-personen i åpningen befinner seg i en ekstrem posisjon. Den situasjonen han er i da har fått ham ut av likevekt. Det er en drift og en flukt i det. Mye av det som skjer har noen elementer av erstatning i seg. Det å erstatte et tap. Det er som om situasjonen han er i gjør at han hekter seg på personene han møter, sier Lygre.

- Er det en forskjell mellom å skrive om homofil kjærlighet og heterofil kjærlighet?

- Ja og nei vil jeg si. Det er jo en del elementer her som er spesifikke fordi det er en bok om fire menn som representerer ulike aspekter. På den andre siden så kan du si at nå har vi sittet og snakket om en kjærlighetsroman uten å forholde oss til det homofile aspektet. Jeg tror at det er noe i språket, tonen og konstruksjoner som får frem en allmennmenneskelig higen etter noe, sier Lygre.

Noe som står for seg selv

«Min døde mann» er skrevet enkelt og renskåret. Det er i stor grad opp til leseren å fargelegge og fylle inn detaljene.

- Jeg jobber med få virkemidler. En vei, et hus, et hav og noen mennesker. Jeg er ikke interessert i detaljer uten relevans. Det er et nakent uttrykk, forklarer Lygre.

Han har ønsket å skape en bok uavhengig av referanser og detaljer.

Det handler ofte om å vekke følelser. Å få tekstene til å treffe noe i den som leser

- Jeg har en higen etter å skape verk som står litt for seg selv, som er referanseløse, som er autonomt, sier forfatteren

Dette gjenspeiler seg også i språket. I «Min døde mann» er ordene rene og enkle.

- Når jeg skriver er det noe i språket som treffer meg. At setningen sier noe mer enn det den utgjør i seg selv på et vis. Det er en form og en tone som er stram og stille. Det handler ofte om å vekke følelser. Å få tekstene til å treffe noe i den som leser, sier Lygre.

Nakent og nakent

Det er mer enn det litterære uttrykket til Lygre som er nakent. «Min døde mann» handler en god del om fysisk nakenhet.

- Det er en del sex i denne boken. Dette kan virke noe underkommunisert på omslaget og i forlagets omtale. Er det med hensikt?

Her blir forfatteren noe forundret.

- Er det så mye da? spør han.

ABC Nyheter bekrefter dette. Vi begir oss nå inn på en del av samtalen som inneholder en del eh`er og tenkepauser.

- Jeg tenker på det mer som en naturlig del av forløpet over de dagene, sier forfatteren.

- Grunnen til at det er så sentralt er at den typen kontakt de har hatt er styrt av det. Derfor blir det liggende der som en selvfølgelig ting. Det handler jo også på en måte om et utroskapsforhold. Jeg syntes at det har en naturlig plass der, sier Lygre.

- Du har fått mye respekt og suksess, men det er fortsatt få i det brede lag av lesere som kjenner til deg. Ønsker du å treffe dem også?

- Jeg merker at det er ikke en drivkraft. Drivkraften er å skrive noe godt og å utvikle meg fra noe jeg har gjort før som en fortsettelse av forfatterskapet. Det er heller ikke slik at jeg har noe imot å nå bredere ut enn jeg gjør, men det skal være på grunn av kvalitet og ikke på tross av det. Det finnes en del forfattere som klarer den balansen. Per Petterson er en av de, men det er jo ikke mange. Jeg er ikke en av de som stiller opp i alt mulig bare for å bli mer kjent enn det jeg er. Jeg liker bedre å skape ett verk enn å kommunisere det i ettertid. Det er en sånn egen del av det å være forfatter som er litt på siden av det jeg elsker å gjøre, sier Lygre.

Baklogg Søndagsintervjuet:

Det viktigste spørsmålet - Monica Isakstuen Stavlund

Hard mot de harde - Nina Owing om valgkampjournalistikk

Høstens Flammer - Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen

Å oversette en skjebnessymfoni - Kjell Olaf Jensen om Irene Nemirovsky

Månenerver - Johan Harstad om månelandingen