Underholdende, men ordinært gjensyn

Underholdende, men ordinært gjensyn
Underholdende, men ordinært gjensyn

<pEn klassisk spillserie har fått et nytt bidrag i form av Raven Softwares Wolfenstein. Spørsmålet er bare om dette er den legendariske serien verdig? </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Wolfenstein
Utgivelsesdato:
21.08.09
Utvikler:Raven Software
Distributør:Activision
Aldersgrense:
18+
Platform:
Xbox 360 (testet), Playstation 3, PC

Wolfenstein i 3D-form har tradisjoner tilbake til tidlig 90-tall. Da slapp id software Wolfenstein 3D, og skapte med det mer eller mindre egenhendig en ny sjanger. I 2001 kom Return to Castle Wolfenstein og her var det flerspillerdelen som virkelig satte spillet på kartet med nyskapninger i sjangeren og en enom tilhengerskare.

Denne gangen er Wolfenstein tilbake i form av en enspiller-del som inneholder både elementer av åpen verden, oppgaveløsing og selvfølgelig massevis av skyting. I tillegg finnes det en flerspillerdel det naturlig nok er knyttet en del forventninger til.

Handlingen utspiller seg i den tyske byen Isenstadt der nazistene har begynt å lefle med det okkulte nok en gang. Vår amerikanske helt og enmanns-hær B.J. Blazkowicz ankommer byen får å rydde opp og han får raskt kontakt med byens motstandsfolk. Det er her vi hopper inn i rollen som Blazkowicz og omtrent egenhendig tar opp kampen mot den tyske krigsmaskinen i en ganske så okkult utgave.

Lite nytt

Wolfenstein inneholder desverre ikke mange originale elementer. Det hele føles på mange måter som et spill som kunne kommet ut for fem år siden. Samtidig hentes inspirasjon fra en rekke nyere spill, kanskje nettopp i et forsøk på å oppdatere spillopplevelsen, men ofte blir låningen i overkant opplagt. Både spor av F.E.A.R, Crysis og Far Cry 2 er veldig merkbare og forsøket på å videreutvikle Wolfenstein har endt opp med et lappeteppe av elementer som ikke går spesielt godt sammen.

Kan hoppe mellom oppdragene

Byen Isenstadt fungerer som et åpent område der man kan bevege seg fra et oppdrag til et annet, men det gjør ikke Wolfenstein til noe sandkasse-spill. Det meste foregår lineært og regissert, med unntak av noen muligheter til å velge rekkefølge på oppdragene. Dermed er den åpne byen et unødvendig element som først og fremst blir frustrerende når du bruker tid på skyte deg gjennom de samme fiendene igjen og igjen, mens du prøver å komme deg til neste oppdrag.

Ufullendt potensial

Det store salgspunktet i denne utgaven av Wolfenstein, er det som kalles "The Veil". Dette er en spillmekanikk man får tilgang til tidlig i spillet, og når denne aktiveres endres verden rundt vår karakter, og vi får tilgang til en annen dimensjon. Der det bare er en murvegg i vår verden kan det med "The Veil" aktivert, være en åpning. Samtidig kan funksjonen også brukes blant annet til å se i mørket. Andre evner vi etter hvert får tilgang til, er muligheten til å bremse og stoppe tiden, bli midlertidig sterkere og å aktivere et energiskjold.

Dette kunne i utgangspunktet vært interessant nok, men det er mye ufullendt potensial her. Samtidig er det også et problem at de ulike evnene aktiveres med de fire retningene på d-paden, noe som gjør det ganske knotete å bruke dem i Xbox 360-versjonen. Det var ikke få ganger jeg forsøkte å aktivere «slow-mo», men endte opp med å aktivere noe helt annet i stedet.

Flerspillemodusen i dette spillet er nesten for en parentes å regne. Den er kompetent nok, men når man vet at det finnes spill som Call of Duty, Halo og Left 4 Dead så blir det hele ganske irrelevant. Åtte kart, tre moduser og maks 12 spillere høres ikke spesielt spennende ut og det er det ikke heller.

Opplagte mangler

Visuelt sett er det også en del mangler. Teksturene er skarpe og fine og animasjonene flyter godt, men spesielt i bymiljøene føles det hele litt flatt og tomt. Mangelen på fokuseffekter, som jo er noe man forventer av de fleste spill nå om dagen, er også kanskje påfallende.

Jeg kom også over flere alvorlige bugs i løpet av min gjennomspilling. I to ulike boss-kamper opplevde jeg at hendelser ikke ble trigget slik de skulle. Den ene bossen ble stående helt urørlig mens den andre rett og slett ikke dukket opp. Da var det ingen annen utvei en å laste siste autosave og prøve igjen.

Et annet teknisk problem er bilderaten. Den er vanligvis stabil, men når situasjonene tilspisser seg, og det er mange fiender på skjermen samtidig, får 360-en problemer med å holde følge og man opplever ofte flere sekunder med «lysbildeshow».

Høyt tempo

Noe som imidlertid absolutt skal ha skryt er lydeffektene og musikken. Våpen og eksplosjoner smeller med overbevisende kontant tyngde. Den dramatiske musikken leveres med mengder av patos, og er alltid til stede uten å være plagsom eller repetetiv. All dialog leveres med «cheezy» tysk aksent som passer spillet godt.

Tross mange ankepunkter er Wolfenstein et underholdende spill. Tempoet er høyt, og det er tett mellom eksplosjonene. For de som liker skytespill av den gamle skolen er dette absolutt verdt en gjennomspilling, men det kan nok være en fordel å begrense forhåpningene litt.

Personvernpolicy