Ambisiøst og pompøst
Mew: «No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away» (Columbia/Sony)Ambisiøst og pompøst
<pPå sitt tredje storlabel-album låter Mew mer selvsikre enn noensinne, men mangler de store låtene.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter): Fire år har passert siden danske Mew serverte det storslåtte og sterke progpopalbumet «And The Glass Handed Kites» (2005), som ble en overraskende stor suksess her til lands.Tidligere hadde de nådd en del nordmenn med albumet «Frengers» (2003), mye takket være sterke låter som «Comforting Sounds», «156» og «Am I Wry? No».
Men der «Frengers» var en samling enkeltlåter (hovedsakelig nyinnspillinger av materiale fra deres to første album) var «And The Glass Handed Kites» et sammenhengende stykke musikk, delt opp i 14 spor.
Ambisiøs musikk
Mews nye album, «No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away» (puh!), legger seg i så måte et sted mellom de to foregående platene, med 14 musikalsk og tematisk relaterte spor, med interludes, reprises og det hele.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er med andre ord ikke til å komme fra at det er ambisiøs musikk med klar progrock-inspirasjon Mew holder på med her også. Det er flust av synth på «No More Stories…», og Bo Madsens gitarlinjer byr stadig på odde rytmer som trenger noen gjennomlyttinger før man er vant til dem. Og forsyne meg dukker det ikke opp et barnekor også.
Til å være et band bestående av tre puslete fyrer har Mew alltid hatt en veldig grandios sound, og på «No More Stories» er de ikke redde for å låte pompøst. Det kan man jo ha delte meninger om, men det er ikke til å komme fra at Mew har klart å utvikle en særegen og umiskjennelig stil. Og det står det respekt av. Gjennom de 14 sporene svever Jonas Bjerres evig androgyne vokal over tepper av synth, catchy trommer og quirky, men tøffe, gitarer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMangler de gode låtene
Selv om ikke sporene er sammenhengende på samme måte som på «And The Glass Handed Kites», glir sporene lett over i hverandre og de føles alle som biter av en større helhet. Og nettopp dette er på sett og vis både «No More Stories’» største styrke og dens største svakhet. Etter å ha hørt gjennom hele «No More Stories» en håndfull ganger, satt jeg nemlig igjen med følelsen av å ha hørt en fin plate, men sleit med å huske noen enkeltlåter. Etter å ha kjørt plata litt på shuffle også, er mistankene mine bekreftet: «No More Stories…» mangler rett og slett de virkelig gode enkeltlåtene.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Repeaterbeater», «Hawaii» og «Sometimes Life Isn’t Easy» er bra sanger, for all del. Men de er ikke i nærheten av å være så gode (verken i kvalitet eller musikalsk trøkk) som «Apocalypso», «Special» og «White Lips Kissed» fra forrige album eller de ovennevnte låtene fra «Frengers».
Konklusjonen er at «No More Stories…» er et solid og helhetlig album, men skal jeg bare høre et par Mew-låter, vil jeg hente fram de to forrige platene.
