Shuffle for gamlinger

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.

Redaktøren har fått svineinfluensa. Vært borte i to uker snart. Kontoret er stille og fredelig. Noen har til og med tatt med blomster og satt dem i vann. Tenk det, blomster i vinduskarmen, blomster og nyskylte askebegre. Redaksjonen har spist felleslunsjer annenhver dag. Føles som om vi er gamle klassekamerater.

Men det er skyer i horisonten, sjefen har fått seg Ipod på sykeleie, den har gitt ham ny glød og han føler seg sprek og vital igjen. Han vil tilbake og ta igjen det tapte, sier han. Er vi riktig uheldige, og det er vi jo, så har vi bare litt tid igjen. Jeg får forsøke å produsere noe.

Da jeg fikk min første iPod til jul i fjor, følte jeg meg gammel. Og ikke på samme måte som da jeg kjøpte meg min første mobiltelefon for bare noen år siden. Det å utsette kjøpet av mobiltelefonen var et aktivt valg. Jeg hadde ingen ønsker om å bli nådd til alle døgnets tider, og disse tekstmeldingene – hva var det for noe? Det en kan si på tre linjer, kan en strengt tatt vente med til man ses. Nei, denne gnagende gammelmannsfølelsen handlet mer om å føle seg utdatert. At man ikke lenger henger med.

iPoden kom i tre deler – selve spilleren, en lader og et plastikkhylster som jeg strengt tatt fortsatt jobber med å finne ut av. Men hvem skal en spørre om slikt. Jeg er 35 år, det er ikke meningen at jeg skal måtte spørre om sånne ting. Ikke ennå.

Så jeg dro til Jacob, min eldste venn. Han jobber med barn og vet å holde seg oppdatert.

Han hjalp meg med å overføre en del av cd’ene mine og vi lastet ned noe av den musikken jeg synes jeg manglet. Jacob er raus, han smiler uten å le av meg. Det er gemt gjort. Jeg drar fortsatt til ham når jeg skal laste ned ny musikk.

Det er en annen grunn til at jeg misliker Ipoden min. Jeg har alltid vært god på musikk. Tidlig ute. Jeg har visst hva som kommer til å bli kult, før alle etternølerne hoppet på hypekarusellen og bandet tar av for alvor. Jeg har vært trygg på smaken min og stolt på at jeg vet hva som er bra, uten å måtte lete etter argumenter annenstedshen.

The Beatles gjør seg på en mikstape. (Foto: Scanpix)

Jeg har hatt gode platespillere, mer en 1 500 LP-plater og kjøpt meg CD- spiller når den tiden kom, uten egentlig å akseptere mediet fullt ut. Men Mptre er noe jeg fortsatt ikke skjønner. Lydkvaliteten er betydelig svakere, artworken blir uviktig, og langspillerformatet uinteressant fordi ungdommen bare laster ned de låtene som spilles på radioen.

Jo da, jeg er blitt gammel!

Og det verste er at jeg liker meg sånn. Ikke som gammel, men som uenig og tverr. Det er trasset jeg liker. En flik av ungdom.

Det var da jeg ryddet i det skapet jeg aldri rydder i, at jeg fant kassettene mine. De gamle opptakskassettene som jeg brukte så mye tid på. Jeg husker at jeg satt i kjellerstuen hjemme hos mamma og pappa og brukte timevis på å finne ut hva som passet som neste låt, overganger som nesten ikke var hørbare, og det vanskeligste av alt; å time riktig – slik at båndet stoppet rett etter siste sangen var ferdig.

Jeg hadde noen faste avsluttere – korte låter som alltid funka; «Please, Please, Please Let Me Get What I Want» og «Girlfriend In A Coma» med The Smiths, eller Evan Dandos kassegitarversjon av Buddy Hollys «Learning The Game». Jeg hadde noen faste åpnere også; «For No One» med The Beatles, «Gimme Shelter» med Stones, eller Stonespastisjen; «Permanent Vacation» med The Soundtrack Of Our Lives.

Legendariske Smiths. (Foto: Wikipedia)

Åpneren var viktig fordi det var den som satt rammene for mikstapen. Klarte man å få samlet «Burn» med ...Life But How To Live It, og «A Little Time» med The Beautiful South på samme side uten at det føltes feil, ja da hadde man gjort en god jobb.

Og jeg klarte det hele tida.

Prog og viser, hardcore og pop, jeg fikk det til å lyde som et album. Som en helhet. Og slik ble jeg selv bevisst på at sjangere sjelden er så strenge som man skulle tro, at uventede ting egentlig ligner på hverandre og at artister man trodde var originale, egentlig bare tok seg til rette blant musikkhistoriens tjuvegods og rappa så det holdt.

Og de lureste rappa selvfølgelig fra steder man aldri ville mistenkt dem for å gå. Metallband som stjeler tekstlinjer fra The Smiths blir selvfølgelig aldri busta.

Men dette er nerderi, poenget er at disse opptakskassettene kunne brukes til å bli kjent med folk på en fin måte. Dersom jeg møtte noen jeg likte, tok jeg alltid opp en kassett til dem. Det var ikke noe jeg tilbød dem å gjøre, jeg bare gjorde det. Og jeg gjorde det slett ikke bare for dem. Jeg gjorde det fordi jeg likte det. Og fordi det ga meg et sosialt forsprang.

Ikke bare fikk jeg presentert meg selv gjennom utvalget. Jeg fikk også formidlet hva jeg trodde den andre likte, eller kom til å like, og dermed også sagt noe om mine forventninger til dem.

Jentene som fikk tape trodde jeg sjekka dem opp, men jeg gjorde ikke det. Jeg var klin naiv på de tingene der. Men, det er klart det var morsommere å ta opp en miks til en jente som fikk det til å kile i magen. Sånn er det jo.

Gutta skjønte greia fortere. De var ikke så opptatt av motivet bak, og hadde en mer pragmatisk holdning til det hele. Så det mer som å finne en hundrelapp på gata; enten så tar du den, eller du lar den være. For de fleste holdt det med ett alternativ. Noen av gutta tok dessuten opp mikstaper selv, og returnerte tjenesten med stor iver.

Ingvar Ambjørnsen: Modig mann. (Foto: Scanpix)

Det er en fortrolighet i dette med å dele musikk. En ærlighet og en nysgjerrighet som både krever mot og åpenhet. Og det er ikke en oppgave som skal tas lett på, det skal koste noe å gi i fra seg, det man selv har funnet glede i.

Jeg husker hvor opprørt jeg ble da jeg som femtenåring leste «Hvite Niggere» av Ingvar Ambjørnsen. Det er en sekvens i boka der hovedpersonen onanerer, og jeg husker at jeg tenkte; hva synes egentlig moren hans (moren til Ambjørnsen, altså) om at han skriver om slike ting.

Senere har jeg skjønt at noe av det som gjør Ambjørnsen til en god forfatter, er at han nok driter litt i hva moren hans mener.

Det vil si, kan godt tenkes han synes det er litt flaut å beskrive samleiesekvenser, runking og hasjrøyking for familie og venner, men må det til, så må det faen meg til. Sånn er det med mikstaper også. Du kan godt være flau over hva du liker, men det du liker det er det som skal fylle kassetten, det vil si at dersom favorittsangene dine er en eneste stor samling guilty pleasures, så må du faen meg stå for dem.

Jeg har hørt fullt ut normale, voksne mennesker si at skrur du iPoden på shuffle, så er det litt som å høre på de gamle opptakskassettene. Men de glemmer arbeidet bak, musikkforståelsen man tilegner seg i prosessen og ikke minst gleden over bevisst å utføre vågale handlinger på eget initiativ.

For når gjorde du egentlig det sist?

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.