Bitterfitte eller Glitterfitte?

Bitterfitte eller Glitterfitte?
Bitterfitte eller Glitterfitte?
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pEr dette det store spørsmålet for oppegående jenter i 2009?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Bakgrunn:

«Glitterfitter» som begrep ble lansert første gang i Klassekampen da Guri Kulås anmeldte filmen «Sex&Singelliv». Da ble ordet satt opp som en motsetning til «bitterfitter».

«Bitterfitte» er en svensk bok av Maria Sveland som kom ut i 2008. I boka tar hun et skarpt oppgjør med moderskapet og kjærlighetsløgner.

«Fittstim» er en svensk antologi av feministiske tekster som kom ut i 1999 og skapte stor debatt.

«Råtekst» som kom samme år var det norske svaret til «Fittstim».

«Det er personlige er politisk», sier det kjente 70-talls feministslagordet. Så ok. Let's get personal.

I forrige uke kom min tre år gamle datter hjem fra barnehagen med følgende budskap: «Jenter fiser ikke». «Hva?!», svarte jeg bestyrtet. «Jenter fiser ikke», gjentok hun bestemt. «Det er bare gutter som fiser». Jeg kjente jeg ble varm i toppen og begynte på en lang og heller usammenhengende utgreining om at jenter fiser like mye og høyt som gutter, og dersom noen skulle komme og fortelle henne at hun ikke skal fise fordi hun er en jente, ja da, da skal hun komme til meg og da skulle de f... meg få med meg å gjøre.

Den lange tiraden så ikke ut til å gjøre noe videre inntrykk. Hun så heller litt rart på meg og nærmest trakk på skuldrene før hun gikk inn til dukkene sine.

Og kanskje det er nettopp denne følelsen av et bekymringsløst skuldertrekk jeg sitter igjen med etter å ha lest «Glitterfitte». De fleste jentene i denne boken virker lei av den klamme tvangstrøyen ord som «likestilling» og «feminisme» har blitt. De kjenner seg rett og slett ikke igjen. De skjønner ikke greia.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Redaktør Sigrid Bonde Tusvik sier det rett ut: «Kjønn, dette ekle ordet. Som brukes av forskere, i statistikker og avhandlinger (...) Likestilling dette ekle ordet man alltid prøver å unngå å ta i sin munn».

I enkelte av tekstene i «Glitterfitte» går skribentene langt i å ta avstand fra disse «ekle» begrepene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Særlig den første teksten av Benedicte Wessel-Holst er provoserende i sitt skuldertrekk.

I følge henne er ikke problemet at hun har fått motstand fra menn. Det største problemet hennes er snarere en mostandsløshet som har gjort henne bortskjemt.

Når hun i tillegg presterer å kalle svangerskapspermisjon for en «befrielse» og «kjærkommen rasteplass på karriereveien» er det ikke fritt for at man som småbarnsmor flirer litt av den grenseløse naiviteten. (Uten at jeg skal holde moderskapet mitt foran meg som et skjold. Det ville jo være en hersketeknikk som vi frigjorte kvinner holder oss for god for).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wessel-Holst er likevel den mest ekstreme når det kommer til å erklære sin armslengde avstand til alt som har med tradisjonell feminisme å gjøre. De fleste av de andre bidragsyterne innrømmer at jo da, det finnes fortsatt skeivheter og urettferdigheter når det kommer til kjønn i Norge i dag. «Glitterfittene» vil imidlertid ikke gå med på at dette er noe som kun skyldes mannsveldet.

«Glitterfittene» innrømmer gang på gang at de med sine stiletthæler og Victoria Secret's truser står på skuldrene til «70-talls-Bh-brennende-feminister».

Likevel er det et gjennomgangstema i boken at de vil ha seg frabedt å identifiseres med disse sinte «bitterfittene». De vil nyte godt av godene tidligere generasjoner har kjempet fram samtidig som de sier at nok er nok. Jenter kan få det de vil dersom de bare sier «fuck it!» høyt nok og går for gull.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Glitterfittene» virker redde for å bli sett på som like sure og uattraktive som de stereotype Ottar-feministene. Uattraktiv i hvems øyne kan man spørre seg? Svaret er selvsagt «menn».

Det er også litt trøttende å lese om hvordan kvinner er kvinner verst. Enkelte av «Glitterfittene» forbereder seg konstant på å bli manipulert av andre jenter. Det er historier om hvordan kvinner ikke vil ansette andre kvinner fordi de er redde for konkurranse, om venninnegjenger som fryser de svake ut. «Sånn er vi jenter. ALLTID. Vi dømmer andre, uten å spørre», skriver Bonde Tusvik.

Jaha, tenker jeg og merker at jeg er drittlei slike stereotype «Mean Girls»-historier.

Det er viktig å få fram at flere av tekstene i «Glitterfitte» er tankevekkende og godt skrevet. Boken er virkelig «sprikende» og innemellom både rørende og underholdende. Særlig Fett-redaktør Charlotte Myrbråtens «Ta ansvar, si ifra og bråk litt mer» skiller seg ut i positiv retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Unge kvinner må ikke være så redde for å bli sett på som pripne, humørløse, utrendy og gammeldagse for å kreve like rettigheter som menn», skriver hun blant annet og treffer spikeren på hodet perfekt.

Så tilbake til min fisefine datter på 3.

Kanskje er jeg som småbarnsmamma alt for paranoid for at den oppvoksende generasjon skal skyves inn i samme kjønnsfellene som jeg føler vi har falt i. Kanskje jeg skal lytte litt til «Glitterfittene», senke skuldrene og innse at kampen nå kjempes på andre arenaer. Kanskje skal jeg ikke være så bekymret over at datteren min foretrekker rosa, vil begynne på ballett og ønsker seg langt, langt hår. (Grøss og gru. Hvor har jeg feilet?)

Det blir ikke lett. Foreløpig velger jeg derfor å trekke på skulderen og godta at jeg nok er langt mer «Bitterfitte» enn «Glitterfitte».