Inglourious Basterds

Tiden er andre verdenskrig og stedet det tyskokkuperte Frankrike. I kampen mot nazismen setter amerikanerne inn en svært voldelig kommandogruppe av jøder på jakt etter hevn.

Gruppen, som ledes av den erkeamerikanske løytnanten Aldo Raine (Brad Pitt) har ett mål for øye: Å drepe og skalpere så mange nazister som mulig. Inglourious basterds er gruppens navn.

Samtidig prøver den unge jødiske unge kvinnen Shoshanna (Mélanie Laurent) å få hevn over nazistene som brutalt myrdet familien hennes i begynnelsen av krigen. I det krigen nærmer seg slutten lever hun i Paris med ny identitet som eier av en kino.

De to historiene flettes sammen av skjebnen i det den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels bestemmer seg for å ha premiere på sin siste krigsfilm i Shoshannas kino med et samlet tysk lederskap tilstede i salen.

Slik er premissene i regissør Quentin Tarantinos alternative krigshistorie, Inglourious Basterds, som har premiere fredag.

La deg ikke lure

Men ikke la trailer, tittel eller filmplakat lure deg: Dette er ikke først og fremst en actionfylt film om amerikanske elitesoldater som går amok med kniv i de franske skogene. Ei heller er det et korrekt historisk drama.

Inglourious Basterds må heller sees på som en slags spaghetti-western delt opp i fem kapitler, hvor den brutale volden tildels føles som et unødvendig sidespor. Den største spenningen får Tarantino fram i dialogene som oppstår ved å plassere mennesker rundt et bord.

De som ser filmen i håp om at den krinser rundt «The basterds» risikerer altså å bli skuffet. Faktisk virker Brad Pitt og hans bastarder periodevis som forstyrrende elementer som bare evner å klovne til ellers gode og tarantinske historier, ikke ulikt Jar Jar Binks i de nyeste starwarsfilmene.

Best i de rolige partiene

Du bør forresten vite hva du går til når du ser Inglourious Basterds. Filmen er til tider svært brutal og voldelig. En slegge brukes for å knuse hodet til en tysk soldat. Og det er nærbilder av både skalperinger og blodig innriss av hakekors i pannen, så er det sagt.

Filmen er best i de rolige partiene, dermed gir traileren et nokså uriktig bilde av hva slags film Inglourios Basterds egentlig er eller bør være. For under den relativt lette overflaten skjuler det seg en trykkende uhygge.

Det skyldes ikke minst jødejegeren Hans Landa, mesterlig spilt av østerrikeren Christoph Waltz.

Rollefiguren han portretterer er klisjefull til tusen, men Waltz klarer å fylle rollen med en slangeaktig sjarm og intellektuell djevelskap som bør belønnes med Oscar. Subtiliteten hans er mesterlig. Bare ved å smile og drikke et glass melk, klarer han å bringe folk ut av fatning.

Er du i tvil om du skal se Inglourious Basterds eller ikke, så se den likevel. Se den for Christoph Waltz skyld.

Historien om Shoshanna - samt den tyske filmstjernen og dobbeltagenten Bridget Von Hammersmark (spilt av Diane Kruger - og trolig løst basert på Marlene Dietrich) makter også å engasjere med velspilte og neddempede tolkninger.

Regnestykket går ikke opp

Denne anmelderens største innsigelse ligger i at mange glimrende premisser rotes bort i det som kunne blitt et fabelaktig høydepunkt hvor de gode får sin hevn og de slemme må ta sin straff.

Vi mennesker er enkle sånn sett. Vi heier på de gode. Og ønsker de slemme alt vondt. Vi vil at rettferdigheten skjer fyldest.

I filmenes verden får vi denne hevntørstet slukket. Men i Tarantinos alternative krigshistorie hevnes det til tider i alle retninger. Av og til treffer han, men det føles likevel ikke som regnestykket går helt opp til sist.