Plate: Diverse Artister: Woodstock: 40 Years on: Back to Yasgur´s Farm (Rhino/ Warner)

Essensiell popkultur

Arkivfoto fra Woodstockfestivalen i august 1969. (Foto: Scanpix)
Arkivfoto fra Woodstockfestivalen i august 1969. (Foto: Scanpix)

<pSolid CD-boks fra Woodstockfestivalen. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Produsentene av denne 6CD-boksen med musikk fra Woodstock-festivalen i 1969 forteller at de opprinnelig planla å gi ut all musikken som ble spilt i løpet av de tre og en halv dag som festivalen varte. De hevder at de har lykkes med å finne frem til, og å mikse, 99% av alt som skjedde fra scenen. Den resterende prosenten ble sannsynligvis ikke festet til tape.

Det ville ha resultert i et bokssett bestående av 30 CDer!

(Foto: Amazone.com)(Foto: Amazone.com)

Helt åpenbart et produkt kun egnet for musikkhistorikere eller folk med en alvorlig Woodstock-fetish.

Les også: Rainy Day Music

Denne boksen, omfattende som den er, presenterer omtrent en femtedel av musikken, samt et rikholdig utvalg av meldingene fra scene-annonsørene John Morris og Chip Monck, og andre legendariske verbal-opptrendener fra bl.a. den politiske aktivisten Abbie Hoffman og bonden som eide gården der det skjedde, Max Yasgur.

Morris og Monck måtte ta jobben som konferansierer på sparket, da sjefsarrangør Michael Lang ganske enkelt hadde glemt å hyre noen til den jobben.

Dette føyde seg inn i rekken av improvisasjoner som preget Woodstock, det fantes rett og slett ingen presedens for en musikkfestival av en slik størrelse. Den halve millionen publikummere som dukket opp, var ti ganger det arrangørene opprinnelig planlagte.

Ytterligere en kvart million mennesker ble sittende fast i bilkøene og nådde aldri frem i tide. Totalt ble det solgt 186 tusen billetter, resten av publikum tok seg inn/ ble sluppet inn gratis.

«Woodstock 40» inneholder altså en vesentlig større del av musikken enn hva som har vært tilgjengelig tidligere. I de første 25 årene etter festivalen eksisterte bare de to filmsoundtrackene til Michael Wadleighs dokumentarfilm, opprinnelig en trippel-LP og en dobbel-LP, med 21 og 15 kutt respektive.

Til 25-årsjubileet i 1994 kom det en 4-CD-boks med 50 kutt. Nå får vi ytterligere 25 kutt. Denne gangen har produsentene valgt å legge all musikken i kronologisk rekkefølge. (Bookleten inneholder også en komplett, kronologisk kjøreplan med alle sangene som ble spilt.)

31 artister spilte totalt, 32 om man regner Contry Joe´s soloopptreden («The "Fish" Cheer/ I-feel-like-I´m-fixing-to-die-rag») og Country Joe & the Fish som to separate artister. Engelske The Keef Hartley Band (ledet av John Mayall´s Bluesbreaker trommis Keef Hartley) er bandet som har forsvunnet ut av all Woodstock-dokumentasjon!

På dette nye settet er merkelig nok Ten Years After også borte. De er fortsatt med på det opprinnelige soundtracket (også ute i nyopusset utgave) med sin eksplosive «I´m going home».

Mystisk fraværende er også The Band, som var med på 25-års-boksen med tre sanger.

Med for første gang er opptak med Ravi Shankar, Sweetwater, Bert Sommer, Quill, The Incredible String Band, Blood, Sweat & Tears og Grateful Dead. Sistnevnte har alltid hevdet selv at Woodstock-opptredenden deres ikke var noen heldig dag. Her er de representert med «Dark Star».

Det som blir tydelig når man lytter seg gjennom et så stort utsnitt av musikken fra Woodstock, er at artistene som hadde mest å fare med også har fått sin rettmessige plass i historien. De absolutte høydepunktene, opptredenene til Jimi Hendrix, Crosby, Stills & Nash, Joe Cocker, Sly & the Family Stone, Santana, Joan Baez, Arlo Guthrie og Richie Havens, står fortsatt som påler, og sikrer festivalens musikalske ettermæle.

Noen av artistene har tiden ikke fart like godt frem med. Melanie, Country Joe & the Fish, Sha Na Na og Jefferson Airplane er alle preget av enten mangel på særpreg, slapt låtvalg eller, som i Sha Na Nas tilfelle, feil-show-til feil-tid. Femtitallsnostalgien deres fremstår som svært umotivert her på høyden av 60-tallet.

Quill, Sweetwater og Bert Sommer er alle artister som mer eller mindre rettmessig befinner seg i rockens stadig tykkere glemmebok.

Men det ingen tvil om at Woodstock fortjener den posisjonen festivalen har i rockhistorien. I de førti årene som har gått har statusen til «The Woodstock Nation» fluktuert, både punken og en rekke andre «bølger» har profilert seg ved å ta avstand til Woodstocks verdier, men på merkverdig vis har Woodstocks symbolverdi overlevd. Det er grunn til hevde at fuglen som sitter på gitarhalsen, Woodstocks geniale, grafiske logo, sitter bedre enn den har gjort på mange år.

Er du rockhistorisk interessert er både filmen og denne omfattende CDboksen essensielle popkulturelle gjenstander.

Personvernpolicy