Skotsk grøt
KONSERT: Glasvegas, Enga scene, Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – torsdag 13. august 2009Skotsk grøt
<pGlasvegas forsvant i de voldsomme og ikke akkurat knirkefrie lydkulissene.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
OSLO (ABC Nyheter) Etter å ha hygget meg med Wilcos gitarifiserte show der Jeff Tweedy midtveis i konserten spurte hvor det hadde blitt av mitt gamle vannhull, Cruise Cafe, var humøret på plass.
En knapp time senere entret skotske Glasvegas scenen klare til å overbevise meg om at de ikke var en av fjorårets mest hypede band.
Druknet i lydgrøten
Noe de på ingen måte klarte, selv om jeg etter beste evne hadde forsøkt å legge igjen fordommene på kontoret før jeg satte meg på trikken ned til gamle Oslo.
Lyd er fine greier, men så lenge sangene druknet i lydgrøten bandet øste ut over sletta, ble konserten i lengden rimelig uinteressant. Nyansene i lydbildet ble bokstavelig talt spist opp av de voldsomme og ikke akkurat knirkefrie lydkulissene.
Og når den veldreide lydmuren bandet omgir seg med på plate erstattes av grøt, kommer det for en dag at låtene mangler veldig, veldig mye. Som for eksempel en god melodi eller to. Selv bandets to beste låter, «Daddy’s Gone» og «Geraldine», klarte aldri å rive seg løs fra spettakkelet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKul image, lite innhold
Det beste med bandet er, foruten deres joviale tilstedeværelse på scenen, estetikken. Vi snakker sort for alle penga og en sympatisk (James Allen) vokalist som imagemessig ligger et sted mellom Elvis og Joe Strummer. Men når musikken ikke er i nærheten av å matche imagen forblir det en mager trøst.
Når det er sagt. Glasvegas innsats var bedre enn det de elleve utvalgte skottene presterte på Ullevål onsdag kveld.
