Mer enn et kjærlighetsdikt

Etter å ha tenkt seg om oppdaget poet og kritiker Juliana Spahr at hun i løpet av hele sin karriere aldri hadde skrevet noe uten at USA samtidig på ett eller annet sted i verden bombet noen.

- Hvorfor lar vi dette skje? Hvorfor føles det som om det har en mening for oss? spør Spahr når ABC Nyheter snakker med henne.

- Fordi det har ingen mening, konkluderer hun.

Her ligger også kimen til det som skulle bli hennes diktsamling "Alle med lunger kopla saman". Boken er gitt ut på Samlaget forlag, og er oversatt av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke.

Make love, not war

Den San Fransico baserte forfatteren Juliana Spahr er selv et barn av 60-tallet, og budskapet hennes er ikke stort mer komplisert enn hippietidens slagord "make love, not war".

Med "Alle med lunger kopla saman" gir hun oss likevel nye grunner og originale tankemønster for å få oss til å tro på en ren og enkel kjærlighet mellom mennesker.

For å gjøre det har hun tatt utgangspunkt i det klassiske kjærlighetsdiktet.

- Jeg tenkte, hvordan kan jeg bruke poesien for å vise alle grunnene til hvorfor man kanksje kunne la være å drepe mennesker i andre nasjoner? sier Spahr.

- Grunnene du har til at du elsker din elskede kan være en grunn. Så jeg ville bruke den formen som lyrikken har når den snakker til sin elskede, forklarer dikteren.

Spahr er inspirert av blant annet Sapfos kjærlighetsdikt fra antikkens Hellas og Danmarks nylig avdøde store dikterinne Inger Christensen.

- Jeg stjeler verselinjer fra en lyrisk tradisjon og forsøker å ha en samtale med den tradisjonen, sier Spahr.

Kjæresteparet og CNN

"Alle med lunger kopla saman" ble skrevet under opptrappingen til Irak-krigen og viser hvordan verdens hendelser og mediadekningen av disse griper inn i tilværelsen til et kjærlighetspar.

- Jeg ønsket å skrive om det øyeblikket som enhver forfatter må ha når man skriver om sin kjærlighet for et menneske. Å samtidig skrive om grusomhetene som begås, syntes jeg var en interessant tanke, sier Juliana Spahr.

I diktene hennes blir kroppene til de rammet av krig og overgrep en forlengelse av elskerens kropp.

- I «Alle med lunger kopla saman» forsøkte jeg å se lyrikk som en form som kunne gi innsikt i følelser. En form som ønsker å agitere den elskede. Følelsene av kjærlighet som vi har for vår kjære bør være følelsene vi har for resten av verden også, sier Spahr.

Å se forbindelse

Selv om Spahr skriver fra et pasifistisk politisk ståsted tror hun ikke på dikt som et politisk virkemiddel.

- Poesien har sine grenser. Stat og regjering interesserer seg ikke så mye for poesi. Lyrikken kan bare påvirke ett menneske av gangen fordi den er så intim. Nettopp fordi den er så intim unngår den også å være politisk, sier dikteren.

Hun tror at poesi gjennom sin uvanlige struktur og sammensetninger av tanker er godt egnet til å sette i gang prosesser som påvirker tankemønsteret til den som leser.

- Det som ser merkelig ut kaller vi poesi. Man skaper en ny mening gjennom å sammenligne det vanlige på en uvanlig måte. Poesi har veldig mange muligheter i forhold til hvordan ting er strukturert. Å se forbindelser er en av de tingene poesi er god til. Det kan hjelpe oss å se ting på en annerledes måte, sier Spahr.

Legger Juliana Spahr med dette et ansvar for grusomhetene i en voldelig verden på oss som diktlesere?

- Nei, sier hun.

- Jeg ser det ikke som et ansvar, men som en mulighet.