Kultlegende død

Willy DeVille (1950-2009) ble 58 år gammel. Foto: Playground Music (promo)
Willy DeVille (1950-2009) ble 58 år gammel. Foto: Playground Music (promo)

<pWilly DeVille er død, 58 år gammel. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Var frontmann i Mink deVille. Foto: PlaygroundVar frontmann i Mink deVille. Foto: Playground

(ABC Nyheter): Den amerikanske sangeren og komponisten Willy DeVille (født William Borsey) døde av kreft torsdag kveld etter et kort sykeleie. Han etterlater seg en betydelig musikalsk arv som strekker seg over tretti år tilbake i tid.

Sangen «Lolita Lane», skrevet av Henning Kvitnes og utgitt på bandet Saturday Cowboys album «We Like To Watch», var på tidlig 80-tall en utilslørt musikalsk hommage til Mink DeVilles sylskarpe, skreddersydde latinorock.

Frontmann i bandet Mink DeVille

Willy DeVille ble først gjenstand for rockpressens interesse som frontmann i bandet Mink DeVille, et av de originale bandene som spilte fast på den nå nedlagte New York-rocklubben CBGB's på midten av 70-tallet.

Men både Willy og bandet hans skilte seg vesentlig fra sine samtidige CBGB-band, alle rockhistoriske; Ramones, Televison, Talking Heads og Patti Smith Group, ved at de ikke passet inn i punken, verken musikalsk eller utseendemessig.

Willy DeVille og hans drabanter var, istedenfor å være rockdekonstruktører, tradisjonsforvaltere. Mink DeVille, og senere Willy på egenhånd, blandet innflytelser fra soul, R'n'B, blues, latin, cajun, og 50-talls rock og doo-wop. Da Mink DeVille albumdebuterte med «Cabretta» i 1977, ble de likevel fanget opp av tidsånden og markedsført som et band med den rette punka gatetroverdigheten.

Mink DeVilles plateselskap, Capitol, ga bandets tidlige demoer til produsenten/ musikeren Jack Nitzsche, som raskt forstod at Willy DeVille var en kar med en annen historie og andre ambisjoner en art rock- og punkpersonlighetene han ble plassert på lag med. Willy var dypt inne i musikken som Nitzsche hadde vært med å lage sammen med Phil Spector på sekstitallet og han var sterk influert av sangene som kom fra New Yorks Brill Building, der amerikanske popkomponister skrev på bestilling, i epoken før Beatles og Dylan gjorde at kredible rockartister helst burde være auteurer.

Markant personlighet

«Cabretta» (1977)«Cabretta» (1977)

En av DeVilles helter fra Brill var Doc Pomus («Save The Last Dance For Me», «Little Sister»), som klart så DeVilles talent. Til Mink DeVilles tredje album, «Le Chat Bleu» skrev DeVille og Pomus fire av sangene sammen. Plata ble spilt inn i Paris, produsert av DeVille og Spector-saksofonisten Steve Douglas og inneholdt strykere arrangert av franskmannen Jean-Claude Petit. Med på laget var Elvis Presleys rytmeseksjon Ron Tutt og Jerry Scheff. «Le Chat Bleu» inneholder blant annet den hjerteskjærende balladen «Heaven Stood Still».

Da var Willy DeVille etablert som rockens blanding av skuespilleren Eroll Flynn og Kaptein Krok, en så markant personlighet at hans evner som sanger nesten kom i skyggen. Doc Pomus sa følgende om sin lærling; «DeVille kjenner sannheten om en bygate og motet i en kjærlighetssang fra gettoen. Den brutale realismen som kjennetegner stemmen hans, og måten han fraserer på, er gårsdagen, dagen i dag og morgendagen på en gang - tidløst på den samme måten som ensomhet, null penger og trøbbel alltid finner hverandre og aldri slipper taket for et minutt».

I 1985 laget bandet Mink DeVille sitt siste album og to år senere satset Polydor stort på å skaffe Willy et gjennombrudd som soloartist med den Mark Knopfler-produserte plata «Miracle».

På tross av tittelen fikk den ingen mirakeleffekt på Willys karriere. Med årene ble det klart at Willy også hadde andre problemer å slite med i livet sitt enn det store publikummets relative uinteresse. I lange perioder gjorde Willies narkotikabruk seg gjeldende både for kvaliteten på platene han laget og på hans evne til å være en så enestående og gripende konsertartist som han hadde talent til.

Kriterrost comeback

Willy DeVille forble en kultartist gjennom hele karrieren, riktignok en kultartist med høy profil, men altså en artist som stadig var på vandring mellom forskjellige plateselskaper, som en etter en fikk nok av Willys eksentriteter.

I 2008 fikk han et kritikermessig comeback med plata «Pistola», en utgivelse som er preget av en musikalsk ryddighet som hadde vært fraværende litt for lenge. Men nå, halvannet år senere, viser det seg at vi ikke får svar på om Willy DeVille virkelig hadde funnet tilbake til storformen.

En av rockens mest romantisk anlagte originaler hadde fortjent å få muligheten til å gå sin cadillacgange, sin «Cadillac Walk», ennå i mange år.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus