Med musikk som våpen

Med musikk som våpen
Med musikk som våpen

<pIranske musikerer går til angrep mot myndighetene. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Iransk-amerikanske musikere, kunstnere og filmskapere har slått seg sammen for å markere sin motstand mot regimet i Iran.

Resultatet er protestsangen «Freedom, Glory, Be Our Name» som er dedikert til iransk folk og mennesker verden over som støtter dem i kampen mot den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad.

Mandag fikk Ahmadinejad formelt grønt lys for sin neste presidentperiode av Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei. Det har vært store demonstrasjoner etter årets presidentvalg, som regimets kritikere mener var preget av omfattende valgfusk.


Les også: Grønt lys for Ahmadinejad

Lange tradisjoner

Å bruke musikk for å gjøre opprør mot øvrigheten har lange tradisjoner, sier musikkjournalist Tom Skjeklesæther.

- En av de viktigste protestsangene er «Deportee» av Woody Guthrie (se video lenger nede i saken). Den handler om hvordan USA importerte arbeidskraft på 20- og 30-tallet for så å kaste arbeiderne ut igjen når de ikke hadde bruk for dem mer. I 1948 var det et fly med mexicanske arbeidere som falt ned og alle ble drept uten at noen visste navnet på dem engang. Dette var utgangspunktet for at Guthrie skrev låten som dessverre fortsatt er svært aktuell.

Det var imidlertid lenge før Guthrie at denne type musikk gjorde sitt inntog.

- En av de første store protestsangerne var fagforeningskjempen Joe Hill som opererte på starten av forrige århundrene. Han var opprinnelig svensk og ble henrettet i 1915. Peter Seeger er også et stort navn innen denne sjangeren og han lever fortsatt, sier Skjeklesæther.

Gjorde opprør mot proteststempelet

Tom Skjeklesæther mener det er vanskelig å skrive en god protestsang.Tom Skjeklesæther mener det er vanskelig å skrive en god protestsang.

Det er særlig èn artist som for mange står igjen som selve bilde av den refsende protestsangeren.

- Bob Dylan er selvsagt sentral innen denne tradisjonen. Han prøvde imidlertid etter hvert å komme seg bort fra stempelet som «spokesman of his generation». Dylan følte seg malt inn i et hjørne og gjorde opprør mot at han var blitt plassert i bås som protestsanger. Han mente han ble pålagt en politisk betydning han egentlig ikke ville ha. Dylan fortsatte likevel å lage sanger med politisk innhold. Han laget mange låter om rasediskriminering , den mest kjente er kanskje «Hurricane» som handlet om en bokser som ble fengslet urettsmessig på 70-tallet.

Karriermessig problematisk

Protestsangene hadde sitt historiske høydepunkt fra perioden rundt borgerrettskampen i USA på slutten av 50- tallet og fram til motstanden mot Vietnamkrigern. Også i de senere år har det blitt laget låter med politisk innhold som U2s «Sunday, Bloody Sunday». Det er likevel ikke mange band eller artister som kan kalle seg protestsangere i dag ifølge Skjeklesæther.

- Artister fortsetter selvsagt å lage sanger som tar for seg historiske begivenheter, men det kan virke som om musikere synes det kan være karrieremessig problematisk å bli oppfattet som «protestsanger». Kanskje de har tatt lærdom av Dylan som etter hvert synes stempelet ga ham begrensninger, sier han.

Tiltross for at det finnes norske artister som har engasjert seg samfunnsmessig synes ikke Skeklesæther at det er noen som kvalifiserer som rene protestsangere.

- I Norge har du noen artister som framførte oversettelser av protestsanger. Det nærmeste vi kommer er kanskje Vømmøl Spellmannslag som var knyttet til den politiske venstresiden. I Sverige hadde man en stor politisk bevegelse frontet av Hoola Bandoola Band med Björn Afzelius og Michael Wiehe i spissen. Fra andre land er det særlig chileneren Victor Jara som ble henrettet fordi han ble for farlig for myndighetene.

Klassiske protestsanger:


Personvernpolicy