Meny

PLATE: Nick Lowe: «The Brentford Trilogy» (Proper/Bonnier Amigo)

Madonnas motstykke

Perioden 1994-2001 viker ikke tilbake for noe Nick Lowe har gjort verken før eller siden, mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Dan Burn-Forti (YepRoc Records)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

60 år gamle Nick Lowe ser tilbake på årene 1994-2001.

«The Brentford Trilogy»«The Brentford Trilogy»

Riktignok leder Nick Lowe på Madonna med et knapt tiår aldersmessig (Lowe fylte 60 i mars), men jeg klarer ikke å la være å sammenligne de to veteranene i popbransjen når jeg lytter til den triple CD-boksen «The Brentford Trilogy», som samler Lowes studioarbeid mellom 1994 og 2001.

Tok standpunkt til egen alder

Mens Lowe på 90-tallet tok et definitivt standpunkt til hvordan han skulle fremstå som artist, det vil si en som i musikk og fremtoning var akkurat så gammel som han faktisk var, er historien om Madonna den sammenhengende, billedlagte, kampen mot tiden. Mens noen synsere er gale nok til å mene at Madonna er et feministikon (det er sunt og naturlig for middelaldrende kvinner å dele dagen sin mellom treningsstudioet og skjønnhetskirurgen!), kaller Nick Lowe sin siste plate «At My Age» (2007).

Da Nick Lowes navn virkelig ble kjent for det store rockpublikummet var han produsent for en rekke av punk- og new wave-musikkens viktigste artister (Elvis Costello, Pretenders). Men han klarte samtidig å etablere en solokarriere, som konsistent leverandør av treminutters, velformulerte, catchy popmesterverk.

Les intervju med Nick Lowe her

Lei sin egen rolle

På begynnelsen av 90-tallet var Lowe lei seg selv og sin rolle som popens moromann, et forhold skar seg på alvor og han bosatte seg i London-området som har gitt denne trilogien navn, Brentford.

Der samlet han noen av sine mest trofaste musikalske venner. Først og fremst trommeslageren Bobby Irwin (også kjent som Robert Treherne), nylig hjemkommet etter et lærerikt opphold i San Antonio, og begynte å file på musikalske ideer som kontret samtidens idealer. Lowe trekker spesielt frem det han kaller «skarptrommas tyranni».

Resultatet ble et organisk lydbilde som med minimalistiske og lavmælte grep, satte melodien og teksten i sentrum.

«The Impossible Bird», det første albumet i trilogien, er 15 år senere det håndfaste beviset på at Lowe og compadres metode virket. Sangene på «Impossible Bird» kan sies å være Lowes egen «Blood On The Tracks».

Titler som «12-Step Program (To Quit You Baby)», «Lover Don't Go», «I Live On A Battlefield», «Trail Of Tears» og Johnny Cash-tolkede «Beast In Me» er illustrerende for platas nedre stemning.

Overlegen miks

Musikalsk jobber Lowe med den overlegne miksen av country, soul og R'n'B som han lærte seg av sangeren og låtskriveren Jim Ford på tidlig 70-tall, og som siden har tjent ham godt.

Tidligere i sommer kjørte jeg noen timer på nesten biltomme svenske veier, midt på natten, med «The Brentford Trilogy» som selskap. I tillegg til «The Impossible Bird», også «Dig My Mood» (1998) og «The Convincer» (2001). 37 sanger, med noen velvalgte unntak, skrevet av Lowe, som gjorde at milene og tiden fløt avgårde.

Da jeg krysset grensen tilbake til Norge, var det bare å slå fast at disse platene bare har blitt bedre med årene. Det er det ikke ofte man kan si.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus