Meny

PLATE: Ian Hunter: «Man Overboard» (Universal)

Jeger på gli

Med sin nye plate befester veteranen Ian Hunter at han fremdeles har en posisjon i dagens rock. Foto: davidplakke.com

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ian Hunter løfter på rockfoten.

«Man Overboard»«Man Overboard»

(ABC Nyheter): Noen få utvalgte artister besitter en kvalitet som gjør at du skjønner at de kommer til å rocke helt til noen sparker på plass kistelokket.

Sånn sett har den britiske veteranen Ian Hunter for lengst oppfylt alle kriterier og utdatert både Elton John og Rod Stewart med klar margin. Det er vel bare Nick Lowe som har en mer potent veteranstjerne innen britiskbasert rock'n'roll i dag.

Etterlengtet comeback

Etter å ha pløyd tilbake et etterlengtet comeback som en av Englands store melodramatiske singer/songwritere med sitt forrige album «Shrunken Heads», et album som for alvor ga oss tilbake troen på at Ian Hunter hadde mer å komme med, slipper han seg løs i frigir og med fortreffelig rockfot på sin nye plate.

Det låter kort og godt som det skal gjøre av en veteran fra Mott The Hoople med historie i klassikere som «All The Young Dudes» og «Roll Away The Stone».

«Shrunken Heads» hadde et par virkelig klassiske Hunter-låter som dette nye albumet ikke kommer helt opp mot. Men «Man Overboard» er likevel et morsommere album å lytte til. Perfekt bilmusikk der Ian Hunter låter mer amerikansk, som en engelsk glamrocker som alltid har beundret Bob Dylan. Bare hør på tittelsporet «Man Overboard». Det er faktisk mulig å se for seg Bob Dylan stille på samme scene som Ian Hunter med denne.

Det skal fremheves at rockfoten Ian Hunter stiller med på denne plata definitivt ikke er noen utlevd brite. Med John Mellencamps gitarist Andy York som gitarist av alle mulige slag og medprodusent, ja han spiller endog noe perkusjon på plata, ville Ian Hunter spille inn en ny plate så raskt som mulig for å holde på den gode spiriten han følte var tilstede på «Shrunken Heads».

Oser av spilleglede

Og her oser det av spilleglede, låtskriverglede og den smaken man får av en god gammel rødvin når man hører resultatet. Dette er kan hende ingen klassiker, men det låter usedvanlig opplagt, levende og kreativt. En ekte britisk rocklegende som i likhet med en erfaren brettseiler skjønner når bølgen kommer og man skal hive seg opp på brettet.

Det er erfarne musikere Hunter omgir seg med. Steve Holley (trommer) kjent fra Wings, James Mastro (elektrisk gitar) kjent fra Patti Smiths band og John Cale fra Velvet Underground, for ikke å glemme et morsomt gjenhør med pianisten Andy Burton (om noen husker glimrende The dB's fra 80-tallet?).

Plata forlanger at du åpner volumknappen kneppet over svigermors drøm. Men med låter som «River Of Tears», «The Great Escape», «Arms And Legs» og «Flowers» rocker Ian Hunter med det akustiske lydbildet John Mellencamp har hatt suksess med i det siste.

Flergenerasjonsrock

Dette er flergenerasjonsrock, og balladene er selvsagt fortsatt i Hunters makt. «Girl From The Office» og «These Feelings» er prakteksempler på det.

Det er med låter som «Up And Running» og «Babylon Blues» at du skjønner hva jeg mener med «rocker til siste slutt» om du har brukt noe av din tid på Mott The Hoople og Hunters solokarriere. Riktig nok sammen med Mick Ronson.

Mick er borte, men Andy York har på fortreffelig vis tatt hans plass.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus