En stille eksplosjon

En stille eksplosjon
En stille eksplosjon

<pMenneskene og humoren står i fokus når «Harry Potter og Halvblodsprinsen» forsiktig, men kraftfullt sparkes igang.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når en ny «Harry Potter»-film er på trappene blir det stort sett sirkus. Medieomtaler uker før premieren, mindre relevant sladder om de unge hovedrolleinnehaverne graves fram og fansen sluker i seg alt av lekkasjer og filmtrailere de kan finne. Alt har blitt en del av «Harry Potter»-pakka. Det interessante er at denne gangen er selve filmen så lite sirkus du kan få det.

Intenst skuespill

I sjette-filmen «Harry Potter og Halvblodsprinsen» skal Harry begynne på det nest siste klassetrinnet på trollmannskolen Galtvort. Det skal bli et år preget av kjærlighet og trekantdramaer. Samtidig har den onde Voldemort fått et stadig hardere grep om både magikere og gomper (ikke-magiske mennesker).

Forventer du spektakulær magi, eksplosjoner og halsbrekkende action, som i de fem foregående filmene? Med unntak av noen korte minutter her og der, med litt løping og skriking, er «Harry Potter og Halvblodsprinsen» en overraskende stille film. Misforstå meg ikke. Filmen er intens og spennende, men det er denne gangen særlig takket være god regi og dyktige skuespillere.

Stille før stormen

«Harry Potter og Halvblodsprinsen» har tillatt seg å bruke tid på scenene, og er ikke redd for stille pauser uten dialog. Dermed fikk jeg ikke følelsen av, som kanskje har vært tendensen i de andre filmene, at alt for mye av boka har blitt forsøkt presset inn i to-og-en-halv altfor korte timer. Filmen skynder seg langsomt, og regissør David Yates og manusforfatter Steve Kloves har kuttet handlingen på riktige steder. Dette gir igjen tid til å bli bedre kjent med karakterene. Flere av rollene i «Halvblodsprinsen» har fått en dybde ved seg, som gjør at man i større grad får sympati og forståelse for karakterene. Dette er helt nødvendig for å få noe som helst ut av filmens stille klimaks på slutten. Stillheten fungerer også som en interessant oppbygning til filmatiseringen av neste og siste bok i «Harry Potter»-serien (boka blir mest sannsynlig delt opp i to filmer), der det ligger an til at alt vil eksplodere i action og handling.

Les også: - Harry er så sårbar

Sympatisk ond

Av skuespillerne vil jeg særlig trekke fram Tom Felton i rollen som Draco Malfang. I «Halvblodsprinsen» har karakteren hans mer innflytelse på handlingen enn noen sinne – og Felton bruker virkelig denne sjansen til å vise at han har noe i skuespillerbransjen å gjøre. Det er ofte vanskelig å få onde karakterer til å framstå annet enn onde. Enda vanskeligere er det å få publikum til å føle sympati med dem. Feltons sårbarhet i rolletolkning får en til å ville holde rundt ham, klappe han på hodet og love at alt vil bli bra til slutt.


Kjenn din Harry Potter

Humoren i «Halvblodsprinsen» har fått en større plass enn tidligere. Endelig! Mye av oppskriften til forfatter J.K Rowlings suksess med «Potter»-bøkene, er hennes enestående sans for og formidling av humor. Særlig treffer hun godt når humoren er knyttet til karakterenes personlighet og væremåte. Du må kjenne karakterene for å forstå humoren, men da blir sjansen tilgjengjeld stor for at du blir rammet av noen skikkelig latterbrøl. Det samme har nå endelig en «Potter»-film klart å gjøre til fulle, på en både leken og uredd måte. Men du må altså ha et forhold til enten bøkene eller filmene fra før for å få noe ut av det som skjer på lerretet. Det brukes liten eller ingen tid på å forklare hva som har skjedd tidligere, eller karakterenes forhold til hverandre. Har du overhodet ikke vært borti Harry Potter før, er ikke «Halvblodsprinsen» stedet å starte. Da vil du mest sannsynlig sitte igjen som et spørsmålstegn når lyset i salen slås på.

Dette er filmen først og fremst for de som allerede har levd seg inn i trollmannsverdenen noen ganger før, og lengter tilbake til Rumpeldunk, sopelimer, tryllestaver og ikke minst Humlesnurr og Galtvort.

Personvernpolicy