BLUES GROOVE

Kongen av blues?

Ville denne 12 meter høye statuen av Michael Jackson i Zürich blitt reist dersom han var titulert «King of Blues»? Foto: Sebastian Derungs (AFP Photo/Scanpix)<br><br>
Ville denne 12 meter høye statuen av Michael Jackson i Zürich blitt reist dersom han var titulert «King of Blues»? Foto: Sebastian Derungs (AFP Photo/Scanpix)

<pKunne han vært «King of Blues»?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): For en drøy uke siden ble jeg ringt opp en morgen av ABC Nyheter som ba meg om fem linjer i anledning Michael Jacksons bortgang.

Om hans musikalske betydning og hva han betydde for meg. Min umiddelbare reaksjon var at jeg burde si noe om koringen hans på en for lengst glemt plate med en halvkjent Texas-artist som ble utgitt i 1982, like før Jacksons egen «Thriller» ble utgitt. Det som skulle bli tidenes mest solgte album - 104 millioner solgte eks er det visst.

Albumet «Synapse Gap (Mundo Total)» hvor Michel Jackson sang sammen med Joe «King» Carasco fikk hederlige anmeldelser i utgivelsesåret, men solgte minimalt og er i dag ikke engang å oppdrive på CD.

Jeg kom til at det ville være for sært å nevne denne plateinnspillingen der new wave/Tex-Mex-rockeren Carasco fikk med seg King of Pop, som mitt svar på «Hva har Jackson betydd for deg?».

En drøy uke senere har jeg har kommet til at langt på vei er det denne historien jeg bør komme med nå som all gravingen i elendigheten rundt medikamentbruken, skjebnen til barna, pedofilianklagene mot mannen som aldri selv fikk lov å være barn.

Jackson à la Nuevo Wavo 1981

«Synapse Gap (Mundo Total)»«Synapse Gap (Mundo Total)»

Jeg har lyst til å trekke frem denne historiebiten med rock'n'roll-trivia fordi denne Carasco-plata var en del av musikalske rootsbølgen i Austin, Texas tidlig på 80-tallet. Dette var musikk jeg hadde et intenst forhold til på den tiden.

Jeg fant meg selv igjen i Joe Ely, The Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan. Alt sammen foregrepet The Sir Douglas Quintet i på ett og to tiår før. Og Doug Sahm var renessansemennesket som regisserte det hele. Han foregrep Los Lobos, som ikke var fra Austin, men som var fusjonsmusikere og gjorde mye av det samme i East L.A. Via skjebnens tilfeldigheter kom også Michael Jackson til å sette sine avtrykk i Austins rootsmusikk, i dette konkrete tilfellet skulle det altså bli i diskografien til Joe «King» Carasco.

I tilbakeblikk kan det fremstå som mindre av en tilfeldighet, all den stund plateselskapet som forvandlet Michael Jackson ble forvandlet fra barnestjerne til popstjernen som forente disko, funk og rock, var Columbia-selskapet Epic - det selskapet blant the majors som fikk til Austin-musikken, mens MCA ikke hadde samme hell.

Da jeg googlet Michael Jackson & Joe King Carasco i forbindelse med skrivingen av denne utgaven av Blues Groove, kom det ganske riktig opp et treff som omhandlet innspillingen av «Synapse Gap (Mundo Total)».

Vegg i vegg

Det er den anerkjente journalisten og skribenten Joe Nick Patoski - forfatteren av kritikerroste biografier om både Willie Nelson og Stevie Ray Vaughan - som erindrer møtet mellom Carasco og Jackson. Høsten 1981 var Patoski manager for Joe «King» Carasco & The Crowns, og hadde vært med på signeringen med MCA. Albumet skulle spilles inn i Studio 55 i Los Angeles. Det var to rom i tilknytning til studio. Det ene ble brukt av Carasco-bandet, naborommet var booket av Jakcson-familien som brukte studioet til å mikse opptakene til det som skulle bli «The Jacksons Live!».

Tex-Mex-rockerne fra Austin, Texas tilbrakte to uker i Studio 55 og rakk å bli kjent med den legendariske familien. 23 år gamle Michael hadde megasuksessen «Off The Wall» bak seg - inntil da historiens mestselgende album - og han var svanger med det som skulle bli «Thriller».

Ifølge Patoski var det ikke superstjerneaktig ved Michael, bortsett fra at han kjørte i en Rolls Royce Bentley og brukte mobiltelefon -første gang Patoski så noen bruke det. Michael snakket ikke i utide, svarte helst bare på tiltale.

Tidstypisk

I samtale om The Jackson 5 i begynnelsen av juni. Foto: Elisabeth SolumI samtale om The Jackson 5 i begynnelsen av juni. Foto: Elisabeth Solum

Etter en uke sa friskusen Joe «King» Carasco: «Hadde det ikke vært kult om Michael Jackson kom inn og sang harmoni på «Don't Let A Woman (Make A Fool Out Of You)»?» Med tidstypisk hysterisk farfisa-orgel (á la Elvis Costello, David Lindley) og kreativ gjenbruk av Bob Marleys «No Woman, No Cry» var dette en låt midt i new wavens svermeri for ska.

«Da får du gå og spørre Michael Jackson da», var det noen som sa. Joe Carasco så gjorde, og Jackson troppet opp og satte på seg headsettet mens han - ifølge Patoski - for sitt bare liv prøvde å komme på hvem denne Carasco kunne være mens han stirret på ham og traff de høye harmonitonene med eksakt presisjon og dro Carasco med seg i sangen. Noen ved miksepulten slo en vits om at nå kunne de bare ta ut sangen til Joe og utgi en dubversjon med Michael Jackson.

Låta ble mikset med begge stemmene og ble sluppet som single og hadde et liv hos radio-DJ-ene noen uker i 1982 før den døde. Joe «King» Carasco & The Crowns hadde promotionturné for albumet som oppvarmere for The Police. Patoski betalte Michael Jackson foreningssats, 100 dollar for studiojobben. Senere samme år kom tidenes album «Thriller» ut. Patoski kommenter: «Det slo meg at han var et fint menneske, innkapslet i en kokong av skitten business».

Vidunderbarnet

Den skitne businessen Michael Jackson vokste opp i startet i Gary, Indiana hvor han ble født i 1958. Historien om søskenflokken som ble til Jackson Five og The Jacksons er kjent. Det er også kjent at faren, Joseph Walter Jackson, var brutal og tyrannisk og at Michael var offer for grov barnemishandling og at han og brødrene ble frarøvet barndommen fordi den ambisiøse faren så karrieremulighetene gjennom dem, slik Brian Wilson og brødrene ble tuktet, og slik Bobby Womack og brødrene.

Michael ble tvunget til å være veslevoksen og bråmoden fra fem-seksårsalderen. Han reiste på turné i midtvesten som åtteåring, opptrådte på Appollo Theatre i Harlem i 1967. Smugtittet på James Brown og alle hans slides, splitthopp og mikrofontriks.

I intervjuet med Gerri Hirshey i «Nowhere To Run: The Story of Soul Music» avslører han at han fokuserte så intenst på alt han kunne suge opp av inntrykk fra artistene på the chitlin' circuit (teatrene, klubbene og juke jointene som utgjorde og fortsatt utgjør grunnfjellet av den levende afroamerikanske musikken i nord som i sør) slik hans jevnaldrende husket utseendet og merkene på leketøystog. Han kunne gjenkalle nøyaktig hvordan jakkeslagene og vestene på de røde dressene til Sam & Dave så ut.

Han memorerte alle trinnene til Jackie Wilson og James Brown. Favorittfilmen var TV-opptaket fra 1965 av the T.A.M.I-show der Motown-artister, Rolling Stones og andre britiske band var med, men først og fremst James Brown i sin manndoms fulle kraft, med trinnene og danserutinene som gjenoppsto i Michael Jacksons egen moonwalk. Som popkongen var han kulminasjonen av soul og R'n'B som koreografert danseoppvisning.

Teft for hitlåter

Dedikerte fans legger fra seg blomster ved foten av statuen etter popkongens død. Foto: Sebastian Derungs (AFP Photo/Scanpix)Dedikerte fans legger fra seg blomster ved foten av statuen etter popkongens død. Foto: Sebastian Derungs (AFP Photo/Scanpix)

Dette ble jeg påminnet da jeg var på Highway 61 Blues Festival i Leland, Mississippi i begynnelsen av juni i år. Her i den sørlige delen av Mississippi-deltaet kom og kommer mange av de største bluesnavnene fra: B.B. King, Albert King, Jimmy Reed, Little Milton og den avdøde R'n'B-soulstjernen Tyrone Davis, som var en forførerisk soulballade-sanger med usvikelig teft for hitlåter.

Hans mangeårige gitarist, Mickey Rogers, er fortsatt aktiv og har vendt sørover til Mississippi-deltaet igjen etter en begivenhetsrik karriere i Chicago og Chicagos tvillingby, Gary, Indiana.

Mickey Rogers & The Soul Master Band er et av trekkplastrene ved Highway 61 Festival og Rogers' lekende funky akkordspill er en sann nytelse i soulblues-låter som «Steal Away» og Tyrone Davis' 1968-hit «Can I Change My Mind».

«Det var jeg som spilte gitar for Tyrone Davis på den originale studio-innspillingen», forteller Rogers meg backstage. Jeg forteller ham at i oppslagsbøkene står det ofte at det var Mighty Joe Young.

«Det er feil, det var jeg», sier Rogers, og tilføyer; «...jeg flyttet opp til Gary, Indiana som tenåring, og jeg spilte der og i Chicago. Og jeg var sessiongitarist på 60- og 70-tallet, spilte for Stax i Memphis. Var på veien med The Dramatics, Gladys Knight & The Pips, The Temptations... The Chi-Lites. « (For God's Sake Give More) Power To the People». Du husker den. «Og du vet Jackson-familien var fra Gary. Jeg spilte med The Jackson Five. Michael var fantastisk, han sang, danset, spilte gitar. Jeg kjente ham godt. Da var han jo bare en guttunge».

Jeg ender opp med å se Michael Jackson for meg som sønnen til Joseph Jackson som jobbet ved stålverket i Gary, og som var magnet for svart arbeidskraft fra sør, og som var grunnen til at bluesmusikere fulgte etter dem for å få spillejobber. De utvandrede hundretusener svarte fra sørstatene ville høre igjen bluesen - på en annen og mer elektrisk måte. John Brim og Jimmy Reed kom til Gary. Albert King kom dit fra Arkansas og spilte trommer for dem begge før han selv startet som bluesgitarkonge i East St. Louis, Illinois.

Jacson som bluesete 50-tallsrocker?

Og imens studerte Michael Jackson rock'n'roll- og rhythm'n' blues-stjernene. Han levde seg inn i Jackie Wilsons sangakrobatikk på «Lonely Teardrops» og Wilsons like ubegripelige fotarbeid og sceneakrobatikk. Så gjør han i 1972 en coverversjon av en annen 50-talls rock'n'roll-klassiker, «Rockin' Robin», kloss opp til originalinnspillingen til Bobby Day (egentlig navn Robert Byrd Jr.), en fabelaktig sanger som i 1965 gjør seg kjent som soulsanger i duoen Bob & Earl i «Harlem Shuffle».

Ser vi bort fra det geniale med «Thriller», tror jeg Michael Jackson ville vært lykkelig som bluesete 50-tallrocker eller som en doowopsyngende tidlig Smokey Robinson. Sånn sett kunne han forblitt uskylden, som en Little Michael Jackson med en rolle i «Cry Baby».

Personvernpolicy